Hanne Hukkelberg - Blood From A Stone
Upolert behagelig
Hanne Hukkelberg: Blood from a stone [Propeller/Universal] Behagelige sanger om stein, jord og salt. Hanne Hukkelbergs sanger gir meg gjerne følelsen av at fortelleren sitter rett ved siden av meg. Hun har en unik tilstedeværelse i stemmen. Også denne gangen har Hanne laget musikk med mening – men med varierende evne til å fange. Hukkelberg […]
Hanne Hukkelberg: Blood from a stone
[Propeller/Universal]
Hanne Hukkelberg. Foto: Myspace
Behagelige sanger om stein, jord og salt.
Hanne Hukkelbergs sanger gir meg gjerne følelsen av at fortelleren sitter rett ved siden av meg. Hun har en unik tilstedeværelse i stemmen. Også denne gangen har Hanne laget musikk med mening – men med varierende evne til å fange.
Hukkelberg og produsent Kåre Chr. Vestrheim er gode til å la enkeltelementer stå upolerte. Stemninga kan minne om den i indierocken ved overgangen til 90-tallet, som hos Lisa Germano, PJ Harvey og damer som utforska kunstrockens grenseland før dem igjen.
De spesielle hukkelbergske vokalharmoniene kles i en stor, jordlig lyd – blant annet fra Hurra Torpedos røffe omgang med ovn og fryser. Dette speiler titler som «Salt Of The Earth» og tittelkuttet godt. Stein, jord, salt. Men det er symptomatisk at det sporet som virkelig får meg til å tenke, er platas eneste norskspråklige spor. «Bygd til by» inviterer til å utforske hemmelighetene i teksten.
Hemmelighetene er tilstede i godt monn også i de andre sangene, men uten å kreve den samme oppmerksomheten. Dermed setter ikke alle sangene like sterke avtrykk.
Siri Narverud Moen
Tags: anmeldelse, Blood from a stone, hanne hukkelberg, plate
Det må da være mulig å knekke ut av seg noen par linjer til når du først tar deg bryet med å lytte igjennom en plate. Du skriver: «Også denne gangen har Hanne laget musikk med mening «. Utdyp…
Dette bærer preg av HASTVERKSARBEID. Ta deg litt bedre tid. Jeg venter gjerne en dag ekstra på en ameldelse om kvaliteten er god!
…må vel være å gi en potesiell lytter et innblikk i plata, og hvorfor man anmelder den dit man gjør.
Har selv hørt gjennom plata 5 ganger, både i headset og på full guffe gjennom solide høytalere. Enig med Jhonny i at denne anmeldelsen bærer preg av hastverkarbeid.
En ting er hvorvidt man er enige om plata er god eller ikke. Men når man gir et terningkast som 4, som muligens er det mest intetsigende av dem alle, så må man begrunne uttalelser som «varierende evne til å fange» Hvilke låter? Hvorfor? hva fanger i de låtene som gjør det? Eksempler, takk!
Personlig synes jeg dette er noe av det beste som har vært gitt ut i Norge de siste 10 åra. Det river i sjela mi når jeg hører på dette mesterverket. Jeg ville gitt plata en sekser (noe jeg absolutt mener man ikke skal strø om seg over en lav sko) og nå skal jeg forklare hvorfor:
Etter min mening har plata en kombinasjon av mangfold og rød tråd jeg som jeg sjelden har hørt maken til.
Åpningssporet «Midnight Sun Dream» er den perfekte introduksjon med sitt lette synthteppe og hjerterytme som blander seg akkurat behagelig nok inn i Hanne’s sjelefulle stemme. Allerede her gir hun et intrykk av hva som kommer, uten å egentlig avsløre noe som helst. Den unike kvaliteten i Hanne’s stemme, som forøvrig fungerer som et instrument gjennom hele albumet, er forlokkende og gjør at en vil høre resten. Hennes vokale varemerke, kombinasjonen av nær og overbevisende formidling, og de skarpe kantene hun krydrer det med, setter standaren allerede her. Dette sporet er kanskje det «letteste» av alle, men like fullt en solid gren i det fargerike treet av en plate.
Tittelsporet «Blood from a stone» bekrefter bare det lytteren får en anelse av i «Midnight Sun Dream». Her girer Hanne til tredje, og gir deg den substansen hun sparte på i åpningssporet.
Melodilinjen i refrenget på denne låta er unektelig fengende og produksjonen rettferdiggjør denne med et kledelig arrangement, men er akkurat skitten nok til at låta likevel vil skille seg ut som en potensiell radiohit.
«Bandy Riddles» og «No One But Your self» gir meg assosiasjoner til kvalitetsrockerne i Motorpsyco,noe som umulig kan være et minus, uten at det på noen måte kaster skygge på Hanne’ unike sound. Også her fenger melodilinjen på en slik måte at det er umulig å ikke sitte og nikke i takt. Bruken av stryk og fløyte her er dessuten særdeles smakfull.
«Seventeen» er for meg en av de beste referansene til å beskrive hele albumet, som en slags middelvei, uten at det låter som et kompromis. Den er dermed også perfekt plassert som det midterste sporet på plata. Den samler Hanne’s univers som en av de mest letthørte låtene på albumet, men er like fullt perle spekket med detaljer man spesielt får utbytte av med et godt headset.
«In here/Out there» begynner som en leken og lett utfordrende poplåt, noe beslektet med det umiddelbare og upretensiøse soundet til «yeahyeahyeahs», men utvikler seg overraskende og overbevisende med et tema som kan minne om noe Arcade Fire ville slått i bordet med. Dette er forøvrig vel betegnende for Hanne’s måte å skrive på, og nok et eksempel på graden av mangfold på dette albumet.
En av platas, etter min mening, sterkeste låter, er det nesten smertefulle mesterverket «crack». Jeg føler at jeg nærmest får glass-skår i magen når jeg hører på denne. Gitararrengementet på denne låta er så sjelefult og forstyrrende, at det nærmest er berusende.
Å få assosiasjoner til radiohead når man hører et musikalsk stykke, kan heller umulig være å forakte. Spesielt hva produksjon angår.
I sin helhet er dette en bunnsolid plate med et overbevisende musikalsk budskap. At Hanne har hatt enda flere fingre med i produksjonen denne gangen viser seg også å være en genistrek. Den er et friskt pust uten utløpsdato, og lover mer enn godt for fremtiden.