Uncle Deadly - Monkey Do
Uforløst americana-eventyr
Uncle Deadly: Monkey Do [Kaizerecords/Universal] Dette gikk vel så bra som det kunne gå, egentlig. Er det bare meg, eller er Americana-soloskiva blitt en slags institusjonert midtlivskrise for europeiske alternativrockere? Hva er det med denne sjangeren som appellerer sånn? Er det den jordslige, «ekte» lyden, er det det koldtbordet av amerikanske tradisjoner en kan forsyne […]
Uncle Deadly: Monkey Do
[Kaizerecords/Universal]
Geir Zahl i Uncle Deadly-variant. (Foto: Björn Myreze/This Is)
Dette gikk vel så bra som det kunne gå, egentlig.
Er det bare meg, eller er Americana-soloskiva blitt en slags institusjonert midtlivskrise for europeiske alternativrockere? Hva er det med denne sjangeren som appellerer sånn? Er det den jordslige, «ekte» lyden, er det det koldtbordet av amerikanske tradisjoner en kan forsyne seg av, eller er det bare et ønske om å være nærmere The Band, Bob Dylan og Neil Young? Ikke så viktig, egentlig, men vit at Monkey Do, den andre soloskiva til gitarist/oljetønnist i Kaizers Orchestra Geir Zahl, er amerikansk på sin hals. Rootsrock, folk og til og med litt college-rock her og der.
At Geir Zahl kan skrive låter er ingen hemmelighet, og det kommer heller ikke som noen overraskelse at han behersker flere sjangre – under alt sirkuset spiller Kaizers stort sett ganske konvensjonelle poplåter. Om det kan sies å være noen overraskelse på Monkey Do overhodet, må det være at det faktisk er ei låt her som kunne vært Kaizers på engelsk. Ikke overraskende funker ikke denne helt. Man bytter ikke ut ingrediensene når en såpass bisarr cocktail plutselig funker.
Nei, Uncle Deadly er god, gammeldags koselig popmusikk skrevet og spilt av profesjonelle folk. Det er en bra ting. Den er også kort, hvilket er en bra ting, og har en fin, gjennomtenkt balanse og formkurve igjennom låtlista, hvilket åpenbart er en bra ting. Men man blir ikke begeistra av disse tingene; de er glimrende detaljer. Legg sammen alle de små tingene, og det vipper skiva opp på det kjedeligste terningkastet i verden.
Så hva er problemet? Smakfullheten, kanskje. Det er noen spor her (førstesingel «Some Call That Love», for eksempel) som har en god rå åre av udestillert «feng» gående igjennom seg, men som den fryktelig ujålete og ordentlige og beskjedne miksingen aldri tør å løse helt ut. Kanskje er det at man er vant til å høre Zahls stemme og tekster omhandle helt karikerte følelser i Kaizers univers heller enn de avmålte og kompliserte følelsene han synger om her. Kanskje er det den snikende følelsen av at bra nok er bra nok.
Peter Vollset
Tags: anmeldelse, Geir Zahl, Kaizers Orchestra, Monkey Do, Peter Vollset, uncle deadly
