Noora Noor - Enga, Øyafestivalen
Uavgjort, borte
Noora Noor, Enga Noora Noor på Øyas største scene ble historien om det uforløste potensialet. Igjen. Det er besynderlig hvordan Noora aldri ser utt til å oppnå den suksessen hun ble spådd siden debuten ti år tilbake. Helt siden den gang har hun gitt ut omtalte skiver som i liten grad har solgt så godt […]
Noora Noor, Enga
Noora Noor på Øyas største scene ble historien om det uforløste potensialet. Igjen.
Det er besynderlig hvordan Noora aldri ser utt til å oppnå den suksessen hun ble spådd siden debuten ti år tilbake. Helt siden den gang har hun gitt ut omtalte skiver som i liten grad har solgt så godt som en trodde på forhånd, for så å forsvinne helt fra mediebildet. Vi snakker om en artist med et potensiale til å nå den samme publikumsmassen som betaler 500 spenn for for å se Raphael Saadiq seks ganger i året, men som allikevel ikke har vært i nærheten av å slå ordentlig igjennom salgsmessig. Tilfeldigheter? Kanskje. Dårlig timing? Muligens. Spør du meg handler det i stor grad om nerven hun ikke treffer, også. Godt eksemplifisert i kveldens Øya-gig.
Med seg på scenen har hun tre korister og et knippe grundig dyktige musikere som aldri er i nærheten å gjøre en eneste feil i løpet av de tre kvarterene de står på scenen. Deri ligger også aber nummer en ved gig’en – bandet detter nå og da inn i flinkis-funken framfor å gå litt færre omveier og kutte noen svinger. Til tider er det fryktelig rundt og jovialt og det er lite Stax-råskap i for eksempel «Funky Way». Gjennom gig’en lener hun seg stort sett på låter fra den solide sisteskiva Soul Deep. uten gjøre seg bort i det hele tatt. Allikvel blir det aldri direkte magisk.
Hovedproblemet er nemlig at Noora sjeldent rører eller når fram til publikummet foran seg. Hun har ikke den samme nerven, den samme umiddelbare følelsen i stemmen, som artistene det vil være naturlig å sammenlikne henne med besitter. Og rører du ikke folk når du er soulartist, er det ikke så mye soul igjen. Talende nok er det avslutninga «Move On Up» som skaper mest liv og røre blant et vått publikum, før det har Noora bare delvis truffet med «Forget What I Said» og Donny Hathaway-coveren «Little Ghetto Boy», begge låter som vitner om et ubestridt vokalt talent også live.
Kveldens konsert er ikke dårlig på noen måte. Det står den aldri i fare for å bli med et trygt og sikkert band, et streit publikum og en Noora som har en av landets kraftigste stemmer akkompagnert av tre livlige korister. Det hele står heller aldri i fare for å bli virkelig bra. Til det er alt for lite sjel i soulen, for lite moro og for mye grooving. Bra, men aldri bra nok, altså. Postensialet ligger fortsatt der ute, uten å bli fullendt. En ålreit konsert er vel og bra, men man blir ikke souldronning av slikt. Istedet blir man bare borte med jevne mellomrom.
Andreas Øverland
Tags: enga, noora noor, Potensiale, Terningkast 4, Uforløst, Øya, Øya09, Øyafestivalen
Noora konserten var det beste jeg så under Øya. Og jeg var sannelig på Raphael Saadiq også, men det her rørte meg langt ned i soul røttene. Det var rett og slett utrolig bra levert på en regnfull dag av Noora. Så jeg lurer nå på om vi to var på samme konsert? Terningkast 6. Det sa Aftenposten og så jeg er nok mer enig med dem.
jepp, sekser fra meg og!
Helt enig med NRK her, og stiller meg totalt uforstående til Aftenpostens anmeldelse. Noora er sikkert flink og det så bra ut, men det var jævlig kjedelig.
Dagsavisen ga Noora også terningkast fire og jeg hadde seriøst gitt opplegget en tre’er.
Jeg havner også på en treer her, men jeg så bare fire låter da, før jeg rista på huet og gikk. LOL
Å anklage Noora for å ikke låte som stax blir som å anklage pepsi for å ikke smake som coca. Noora har ingen ambisjoner om å låte stax, da hadde hun covra Otis og Carla Thomas i stedet for Hathaway og Curtis Mayfield. Bom!
Du verden for en anmelder på bærtur. Noora spilte jo ikke «Forget what I said» under konserten! Jeg var der under hele konserten og mener dette var et sterkt høydepunkt under hele Øya Festivalen. Det mener nok mange med meg som faktisk klarte å høre hvilke låter som ble spilt.
Det å anklage dette bandet for å havne i «flinkis funkis» er også helt ute. Jeg ble berørt av Nooras stemme og sang, og dermed må det ha vært nerve gjennom hele konserten. At anmelderen ikke har feelings kan sannelig ikke være Noora sin skyld.
Arne og Stian er fra plateselskapet til Noora da eller? Seriøst. Det går an å innrømme at den konserten der ikke var spessielt bra. Stax eller ikke stax er samma i og med at det ikke var særlig bra eller hva?
Neida. Jeg er ikke fra noe plateselskap, men derimot en seriøs lytter til soul musikk om det kommer fra Stax, Motown eller hvor det skal være.
Problemet med kritikken er at anmelderen mener at Noora ikke har soul eller rører ved publikum. Det er så far from the truth at det må kommenteres. Vi har trolig svært få sangere i Europa som er av Nooras kaliber mener jeg. Og det hun har er faktisk soul.
Dessuten må det være fryktelig flaut å skrive at en av de bedre låtene var en de ikke spilte.
Nok om denne saken og anmeldelsen. Jeg tror de fleste i publikum med meg mente konserten var helt strålende!