Det finnes knapt et folkeslag i verden som tar metal så på alvor som tyskerne. Enten de er rødsprengte fans på Wacken etter å ha sovnet solen i baris, eller det er Accept-gitarist Wolf Hoffmann som vogger frem og tilbake med sine knusktørre null-dilldall riff under gneldrete sanger om horesønner eller prinsesser i solnedgang.

For Accept er så ekte vare som man kan få det, noe de har bevist etter comebacket med den ukjente perledykkeren Mark Tornillo. Han kom ut av intet og inn på Blood Of The Nations etter at Udo Dirkschneider gjorde seg vanskelig, og det førte til at Accept leverte et av de beste albumene i sin 35 år lange karriere. Faktisk er det en av platene jeg har hørt mest på de seneste årene, og det plager meg ikke i det hele tatt at Udo, stemmen bak «Balls To The Wall», «Metal Heart» og «Restless & Wild» er stilnet.

Så forventninger til Stalingrad? Massevis, og de innfris umiddelbart. «Hung Drawn & Quartered» er ikke bare en rå låttittel, det er også en rett-i-ansiktet åpningslåt som kler Accept bra, mens tittelsporet er akkurat så mektig og krigshissig som en låt som heter «Stalingrad» skal være. Og allerede her er vi vel inne på den semikonseptuelle auraen på platen. Det handler om krig, historie, ære og elendighet, ikke ulikt slik Iron Maiden gjorde det på A Matter Of Life And Death.

«Stalingrad»:

Videre er «Shadow Soldiers» den sterkeste låten på platen. Den har seigheten til klassikeren «Princess Of The Dawn» og melodiene til «Time Machine» fra Blood Of The Nations, og kler best av alle låtene den litt melankolske mimringen om krig og død og sånt. Det samme møtet mellom seighet og melodi får vi med stor suksess på «Twist Of Fate», og Hoffmann viser på låt etter låt hvilken riffmester han er. Enten det er kjapt og Priest-aktig som i «Hellfire», nesten bluesaktig i «Twist Of Fate» eller solobriljering i «The Galley»: Hoffmann kan heavy metal-håndverket til fingerspissene.

Avslutningsvis får vi en artig referanse til den russiske nasjonalsangen (tror du DET blir allsang i Moskva, eller? Geeeez) i «The Galley», og Stalingrad står igjen som en like helstøpt og attraktiv plate som Blood Of The Nations.

Asbjørn Slettemark

Tags: accept, anmeldelse, Asbjørn Slettemark, stalingrad