-
Tungt og monotont
T.I.: Paper Trail [Atlantic/Warner] Tidvis uimotståelig og tidvis utilgivelig fra den selvproklamerte ”King Of The South”. Det har gått opp og ned for sørstatsrapperen T.I. siden debuten I’m Serious fra 2008. 28-åringen har opplevd flopper og kommersielle oppturer, hyllest og samfunnstjeneste, og senest husarrest i ett år for ulovlig våpenbesittelse. Fra sin hjemlige base har […]
T.I.: Paper Trail
[Atlantic/Warner]
Tidvis uimotståelig og tidvis utilgivelig fra den selvproklamerte ”King Of The South”.
Det har gått opp og ned for sørstatsrapperen T.I. siden debuten I’m Serious fra 2008. 28-åringen har opplevd flopper og kommersielle oppturer, hyllest og samfunnstjeneste, og senest husarrest i ett år for ulovlig våpenbesittelse. Fra sin hjemlige base har han altså lagt grunnlaget for Paper Trail, og det er litt av en berg- og dalbanetur han legger opp til.
Det tunge sørstatssoundet fyller plata fra start til slutt, med svulstige synther og treige trommemaskinbeats. Det er egentlig litt rart å tenke på at det er dette lydbildet som i dag representerer den mest populære hiphopen, for dommedagsfølelsen er intens og rytmisk sett nesten demonstrativt monoton. En person som meg, uten doktorgrad i sørstatshiphop, begynner etter hvert å se på klokka når låtene beverger seg mellom 73 og 100 bpm i én time og tretten minutter.
«Whatever You Like»
[youtube nQJACVmankY]
Det er noen definitive lyspunkter her, som det underholdende andresporet ”I’m Illy” og ikke minst strålende ”Swagger Like Us”, komplett med gjestevers fra både Jay-Z, Lil Wayne og Kanye West, en rå beat og et morsomt M.I.A-sample. Men en av årets kanskje verste låter er også å finne her – ”Live Your Life”, som åpner med en sample fra ”Dragostea Din Tei” med O-Zone, hvor en i dette tilfellet tilsynelatende hjernedød Rihanna også gjester. Når T.I. i tilegg gir en shout-out til amerikanske soldater i Irak (”To all my soldiers over there in Iraq”) under introen, er grusomheten til å ta og føle på.
Det må også nevnes at når Swizz Beatz stikker huet innom på ”Swing Yo Rag” og melder ”I just take my Louis rag out and wave it round in the air, take my Gucci rag out and wave it round in the air” er det tydelig at materialistiske verdier offisielt har tatt kvelertak på hiphopen, for dette er bare ufrivillig morsomt .
Paper Trail bedrer seg noe ved gjentatte lyttinger, men det er ikke til å dytte under en stol at platen er så ujevn at han faktisk kunne hatt godt av noen måneder til i husarrest etter dette.
Erlend Mokkelbost
Tags: anmeldelse, paper trail, plate, T.I
dette er bare dritt, med respekt sier jeg at du har dårlig musik smak, T.I. sin album er drit bra, og jeg studerer musikk så jeg vet hva jeg snakker om. Den tunge beaten og hvordan musikken er bydg opp er bare en måte for han å vise bakrgunnen hans, HAn vil vise oss hvem han er gjennom sin musikk. Og det er akkurat dette som gjør albumet rå. Live ur life, er bra, lær å døm mer etter lyriken.. ikke beaten. DU skal ikke bare høre, du må lytte godt!
hehehe koko koko @fyren ovenfor.
ahh, raddis, høre bare på indierock fra det lokale kulturhuset, like ikke moderne populærmusikk…
Jeg har kjøpt Paper Trail…
Det er den beste platen jeg noen gang har kjøpt og T.I. er min favoritt artist. Denne anmelderen har ikke musikksmak…. «The King Of The South» youtube.com/TIthebestrapper (min bruker)
Faan meg bra at dere har fått en annen hiphopanmedler i Andreas Øverland.
Du mener for eksempel «Det har gått opp og ned for sørstatsrapperen T.I. siden debuten I’m Serious fra 2008.».
Den kom i 2001.
Og
«En person som meg, uten doktorgrad i sørstatshiphop, begynner etter hvert å se på klokka når låtene beverger seg mellom 73 og 100 bpm i én time og tretten minutter.».
Mellom 73 og 100 bpm? Og problemet er? Hvis du hører en rap-klassiker som Illmatic ligger BPM’en konsekvent på 80-tallet. Mellom 73 og 100 tilsier faktisk at albumet er passe variert produsert, og ikke monotont.
[...] – Ball feat. Lil Wayne Kongen av sør? alt-J – Something Good Casiokids – Offerdans Videoteaser med Lise Karlsnes Therese Aune [...]