Dersom du er innstilt på å mislike Cymbals Eat Guitars har kvartetten gjort dette enkelt for deg; det er bare å stoppe ved bandnavnet, som er et av de mest utstuderte «indie«- eller «kunstrock»-ete på denne siden av Get Cape. Wear Cape. Fly. Dessuten åpner de dette andrealbumet med deres minst tilgjengelige låt så langt i karrieren, den åtteminutter lange «Rifle Eyesight (Proper Name)» (enig, utrolig irriterende parentestittel), og vokalist Joseph D’Agostino rekker å slynge fra seg tekstlinjer av typen «the empty skull lolls milky cataracts peel limpid limitless swimming outside the cranium» før det har gått et halvt minutt.

Så joda, som lytter må man tidlig frem med pretensiøsekaret, men dersom man har tillit til bandet – i mitt tilfelle via en lidenskap for deres sjarmerende, men langt fra feilfrie debutalbum Why There Are Mountains (2009) og en helt fantastisk Øya-konsert (2010) – er det fort gjort å finne ting å like på Lenses Alien. Det nevnte åpningssporet er ikke det som fanger deg inn, men man skal ikke lenger enn låt to, «Shore Points», før man finner første perle – og som også står for det som gjør CEG til et såpass oppsiktsvekkende band: Komplekse-men-fengende melodilinjer, barske og uventede vendinger som ender opp på helt andre steder enn man kunne ane.

Selv om de baserer seg på typisk nittitallssjangre i låtskrivingen, blir de aldri et band som kan bli tatt for å herme, uansett hvor mye man kan høre gjenklang av grunge eller emorock. Til dét er låtene for rastløse og allstedsværende. Hør bare «Definite Darkness»:

En annen uvurdelig ingrediens på Lenses Alien er at det er produsert av fenomenet John Agnello (Dinosaur Jr., Madrugada, Sonic Youth, Turboneger), som har gitt de et av de feteste lydbildene jeg har hørt på en stund. Den klare lyden gjør mye av forskjellen fra «slitsomt» til «vakkert», spesielt med tanke på at D’Angelo fortsetter å pumpe ut tekster som «in gutted buildings we pray bridges and causeways curl fast again like slap bracelets and the skyline resets to a bare, hushed wilderness» - denne gang på albumets pop-messige høydepunkt «Another Tunguska»:


Lenses Alien er ved første gjennomlytt et album for de som ikke har noe mot å bryte seg gjennom – og til og med omfavne – indierock som virkelig har satt seg fore å være vanskelig. Bak denne noe slitsomme fasaden ligger det imidlertid rekkevis av fenomenale pop-øyeblikk, side om side med finstemt bråk og gåsehudfremkallende låtstrukturer – satt sammen av et av de modigste unge rockbandene av i dag.

Jørgen Hegstad

Albumet i Spotify

Tags: anmeldelse, Cymbals Eat Guitars, john agnello, Jørgen Hegstad, lenses alien, Lydverket, plateanmeldelse