Ingen i Katzenjammer er spesielt glad i å stå opp tidlig. Undertegnede har sluttet å ta tidligvakter på sykehuset nettopp av den grunn. Så når oppmøtet til dagens spillejobb var satt til kvart over syv lørdag bitti, var det uvanlig stille i gruppen. –Dog sjåfør og lydmann kanskje ikke var av samme oppfatning.

Som sykepleier og barnebarn av en pensjonert flykaptein, har jeg tatt på meg ansvaret å sørge for at Solveig og Turid’s flyskrekk holdes noenlunde i sjakk fra take off til landing. Med én på puppen, og den andre i armkroken, fikk vi noen spake smil av cabincrewet som kanskje lurte på om redsel for at flyet skulle falle ned bare var en unnskyldning for å kose litt. Anne Marit hadde havnet på en annen rad, men hadde det vært mulig hadde jeg sikkert hatt henne på fanget også, selvom hun ikke er spesielt redd for å fly.

Etter å ha fått Turid til å begynne å gråte ved å vise henne en veldig fin sang på mp3 spilleren min, landet vi trygt på Værnes i ca 13 grader, regn og passelig med nordavind fra alle kanter. Noe urovekkende da vi visste vi skulle spille på torget i sentrum, men vi satset på at Trøndere var like tøffe som de høres ut, og at noen ville utfordre værgudene.

Og det gjorde de. Jeg må bare på vegne av hele bandet hilse og takke dypt og inderlig for alle som ble stående i det min far vil kalle et skikkelig møkkavær. Under lydprøven lettet et telt og slo i svime en stakkars uvitende fotgjenger, før det danset videre og rev med seg tørrfisk og hjemmestrikka luer. Og det hadde ikke hverken lysnet eller stilnet før vi gikk på scenen. Snarere tvert i mot. Ca midt i konserten ble himmelen vridd opp og det sprutet like mye vann oppover som nedover. Men folk sto. Og smilte. Og danset. Og sang med! En fantastisk opplevelse for alle i bandet som ikke hadde forventet mer enn noen smilende forbipasserende, eller litt oppmerksomhet fra selgerene i bodene som var nødt til å stå der uansett. Vi ble rett og slett imponert over standhaftigheten til både unge og gamle. Og gleder oss voldsomt til neste gang vi spiller i Trondheim, som forøvrig er 23 august i anledning Pstereofestivalen.

På grunn av en minst like tidlig retur dagen etter, så ble det med noen glass med vin backstage akkompagnert av solveigs strek, og et par utrolig hyggelige runder spandert av vår kjære lydmann Lars, som trolig var lei av å høre hvor blakke vi var hver gang vi hadde sjansen til å nevne det.

Men nå er det ferie! Turid skal til Balkan, Solveig til Hvasser, Anne Marit til Valdres, og selv skal jeg til Skottland på Radiohead konsert!!!!

Quack-quack!Marianne.