Jason Lytle: Yours Truly, The Commuter

[Anti-/Tuba]

Grandaddy-frontmann sløser bort sitt første soloalbum på å lage dårligere avarter av låter han har laget før.
Just Like The Fambly Cat, svanesangen til Californiapopbandet Grandaddy, ga klare indikasjoner på at Jason Lytle med følge hadde tværet ut sine godslige melodier til det punktet at de begynte å gjenta seg selv, og det var derfor uten sorg at splittelsesmeldingen ble mottatt.

Det er derimot usigelig trist at Jason Lytle på denne soloinnsatsen ikke har forandret det spøtt fra den gamle Grandaddyformelen, og enda mer trist er det at låtmaterialet på Yours Truly, The Commuter låter som sure oppgulp av velbrukte formler. I all særdeleshet er dette som å høre en skummetmelkblek utgave av 2003-nestenkarrierehøydepunktet Sumday, noe som da vil si nokså enkle, sommernattsvennlige fuzzpoplåter. Der Sumday strålte med nydelige melodier, underfundige historier og munter stemning, er denne her en nokså humørløs affære der Lytle legger seg sjokkerende likt sitt gamle band, og låner såpass mange gamle melodier og vendinger av seg selv på veien at det nesten blir parodisk.

Det må være lov å spørre seg hvorfor han ikke velger å vende låtskrivingen sin i nyere retninger enn dette, når man her så tydelig hører at han ikke klarer å komme opp mot gamle storheter; de iherdige forsøk (og låttitler som «Fürget It» og «This Song Is A Mute Button») til tross. Dette har blitt et bortkastet soloalbum som ikke høres ut som noe annet enn en venstrehåndsarbeidspreget Grandaddyutgivelse, og et sørgelig inspirasjonsmangelmanifest fra en av årtusenskiftets flotteste poplåtskrivere.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, grandaddy, jason lytle, plate, yours truly the commuter