Navigators - The Straight And Narrow
Trauste navigatører
Navigators: The Straight And Narrow [Columbia/Sony Music] Navigators har problemer med å finne en egen identitet oppi all sjangerhyllesten. Trond Andreassens post-Ricochets-fremstøt i albumformat gir litt for ofte gir lytteren en følelse av at han spiller og synger seg gjennom diverse seksjoner fra egen platesamling: det blir sjangerstødig og stilsikkert, men sjelden spennende. Navigators fremstår […]
Navigators: The Straight And Narrow
[Columbia/Sony Music]
Navigators har problemer med å finne en egen identitet oppi all sjangerhyllesten.
Trond Andreassens post-Ricochets-fremstøt i albumformat gir litt for ofte gir lytteren en følelse av at han spiller og synger seg gjennom diverse seksjoner fra egen platesamling: det blir sjangerstødig og stilsikkert, men sjelden spennende.
Navigators fremstår dermed først og fremst som et hyllestband til den amerikanske og britiske musikkscenen fra medio 1900-tall og oppover; fra bluegrass (”The Straight And Narrow”), sentimental, Everly Brothers-aktig flerstemt pop (”Winter Song”) til Rolling Stones-rock (”Keep My Eyes On The Road”). Man skulle kunne ønske seg at Andreassen med følge hadde hatt større vilje til å finne sin egen identitet et sted i dette sjangerplankingskonglomeratet, noe de aldri gjør; Andreassens signatursterke, trygge stemme til tross. Det må også her nevnes som et nokså markant irritasjonsmoment at hans engelskuttale har ganske store mangler- noe man ikke merket så godt i Ricochets’ mer fuzzkledte lyddrakt, men som i denne mer klartproduserte sammenhengen lyser opp som et gjentakende bevis på at vi tross alt har med folk fra Østfold og ikke Kentucky å gjøre.
The Straight And Narrow er lyden av en god vokalist og et dyktig band som aldri setter seg fore å overraske lytteren, men alltid befinner seg innenfor trygg avstand til forne helter. Med noen hederlige unntak (”Rose’s Bed”, ”Winter Song”, Jacques Brel-coveren ”Amsterdam” og den tidligere nevnte singelen) oppleves albumet utstudert stilsikkert, i overkant traust, og til syvende og sist lite givende.
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, Jørgen Hegstad, Navigators, plateanmeldelse, ricochets, the straight and narrow, Trond Andreassen
Saklig
Off topic: Hvorfor har 3 av de kjøpt lik jakke?
@Hegstad. Bandet har faktisk funnet sin egen identitet, problemet er at den er kjedelig.
Hei nå er jeg kanskje påvirket av å være fan av dette fantastisk bandet. men si meg en ting, denne plata har jo fått terningkast 5 i alle landets store aviser ,den lå også på andre plass på vg lista denne uka. Virker som om journalisten ikke liker den slags musikk, kanskje en som faktisk likte sånn musikk skulle anmeldt nei skal slutte å klage bare ville skrive noe
Kan i hvertfall ikke stole på anmelderne i lydverket.
Hvorfor spilles aldri den fantastiske musikken dere elsker aldri på radio?
Eller hvorfor greier ikke NRK å lage et musikkprogram på tv som er interessant å se på?
@ ballefrø
Ja, du kommer med et godt poeng at dette egentlig er topp musikk siden de ligger på 2. plass på vg-lista uka her.
Mener du da at The Baseballs er bedre enn Navigators også? Og at MGP sin samlecd er så og si på samme nivå som Navigators?
Og med terningkast 5 i alle landets store aviser, mener du da VG og Dagbladet? Ja, de er nok mer pålitelig enn Lydverket vil jeg tro.
Tenk om Navigator slapp skiva uten å ha med Trond Andreassens. Da tror jeg jaggu ikke det hadde blitt mye skriverier om denne akk så kjedelige skiva.
«Navigators har problemer med å finne en egen identitet oppi all sjangerhyllesten.»
Veit du hva, Hegstad? Den linja ga meg nesten en tåre i øyekroken. Har selv prøvd å finne ord, men dette sier det hele, og nå slipper jeg å prøve å tenke noe mer på det. Nydelig!
Jeg føler at dette bandet sikkert kan funke som godt som fy på en brun pub, og jeg hadde nok digga det i øyeblikket. Problemet er at jeg ikke engang klarer å sovne av plata, det hele irriterer meg. «Wall of Stone» er en pen og god låt, but that’s it.
Jeg må si meg enig med Jørgen Hegstad. Jeg var på den nylig avholdte konserten på Rockefeller (under by:Larm) og bandet opplevdes som en stor skuffelse. Det ble etter denne konserten for meg totalt uforståelig at et samlet kritikerkorps kunne gi dem 5er på terningen. Det er stødig og fint, men kreves det ikke litt originalitet for å få 5 da? Konserten opplevdes som en salig blanding (for ikke å si plagiat) av Johnny Cash, Rolling Stones og Elton John!! I tillegg opplevde jeg at flosklene kom veldig tett.
godt levert av hegstad! godt du tør. kunne godt fleska en toer med en gang da:) for dette er utrolig svake saker. utdatert så det holder, samt ingen identitet. i tillegg er det en grusom attitude på vokalen. vitner om ekstrem liten musikkforståelse, og at for mange har fortalt ham at han god til å synge, mens faktum er at han synger helt latterlig ræva. totalt blottet for sjel. middelmådigheten har nådd nye høyder med dette bandet.
dette har jeg venta på
tusen takk
Jaja dere får ha deres mening, jeg skal i allefall sette på «straight and narrow» for 5 gang i dag og kose meg på vorspiel med andre ligesinnede god helg!
Moffe for president! Ang. Andreassens vokal: Utrolig påtatt, og countryknekken gir meg brekningsfornemmelser. Bortsett fra det, helt utrolig middelmådig album…
Fabelaktig.
Trudde jeg var alene om dette.
Svak plate av svakt band.
Og for en besynderlig unison god mottakelse i pressen. Dette skyldes altså en fenomen vi altfor ofte ser. Pressen legger seg etter bransjen: Navigators bookes av sine venner i Øyafestivalen, Pstereofestivalen booker dem fordi forbildet Øyafestivalen har booket dem, og karusellen er i gang med de andre småfestivalene. Pressen tror dermed dette er et godt band og tør ikke gi dårlig karakter i frykt for å miste sin posisjon i «miljøet».
Navigators er altså et av bandene det siktes til i dette aktuelle innlegget forfattet av Anlov Mathiesen, som vi tar sjansen på å lime inn under her nå:
by:Larm 2010: Forhåndsomtalene er massive. De «juryutvalgte» artistene fremstilles som kommende legender. God merkevarebygging, til 6 på pr-terningen. Men så kommer selve arrangementet, og de faktiske artistene. Greit, middelmådig, avleggs. Stort sett habile kopier av noe vi har hørt før. 1 på troverdighetsterningen.
Enkelte øyeblikk blir man stående i vantro og minnes russerevyer og kulturmønstringer. Men så åpner man Dagbladet og VG dagen etter og leser firere, femmere og seksere over hele linja. Terninger kastet av journalister som vanker i de samme miljøene som både arrangører og artister. Enough said.
Av respekt for musikerne nevner jeg ingen, for dette handler ikke om artistene. Det er intet galt i å være middelmådig musiker, jeg er en selv, og vi er en avgjørende fyllmasse hvorved de virkelige talenter kan bæres frem. Men ikke hold publikum for narr. Ikke kast om dere med 5-ere og 6-ere for dusinvare.
Det stopper ikke ved journalistene. Det går begge og andre veier. De små miljøene som utgjør kjernen og makten i byens musikkliv har sin bestemte favoritter (les: venner). Dette preger så altfor mye av byens musikalske meny. Oslo er i ferd med å bli mer bygd enn det minste tettsted. Og ansvaret ligger i aksen mellom utelivsbransje, musikkbransje og journalister.
Det er leit å si, men slike arrangementer gjør det pinlig å være hovedstadsmann. I en tid hvor bandene er flere og bedre enn noensinne, er det en bragd å ikke finne frem til dem. Selvsagt var det også noen virkelige gode på by:Larm, det skulle bare mangle. Men når utvelgelse baseres på vennskap og kontakter renner mye ut i et surt hav. Og når Oslo-pressen spyr ut oppdiktet skryt til resten av landet renner integriteten samme vei.
Vennskap og kontakter hemmer norsk kultur. Artister og bransje vanker i samme drikkemiljø, og journalistene heier frem sine venner uten sans for nøytral bedømmelse. Vi er et lite land, og må påregne noe innavl. Men provinsialitet bør også fremavle en viss kulturell redelighet
Godt å se at en ikke er aleine. Det har for meg vært komplett uforståelig at Navigators og Thom Hell skrytes til himmels av et samlet pressekorps (og publikum). Når det lages så mye bra musikk her i landet, hvorfor skal vi alltid henge oss opp i den kleineste smørja?
Et møkka-album full av møkka-musikk. Endelig er det noen som tar tak i Trond Andreassens patetiske engelsk uttale.
Takk! Herlig å se at NOEN gir beskjed. Men, Navigators sin versjon av Amsterdam er på ingen måte hederlig. I lys av at Hr. Andreassen ikke engang klarer uttale «leaves» riktig er det neppe de selv som har oversatt teksten fra fransk til engelsk. Det er nok heller en cover av Scott Walker sin cover. En skandale at dette fjaset får terningkast 5 i seriøse aviser og at Amsterdam trekkes fram som et av høydepunktene. Men, i og med at VG ikke engang klarer å skrive Jacques riktig, så sier det også noe om standarden på musikkjournalistene. At folk lar seg lure av et album fullt av latterlig «rawr rawr» barne-amerikansk og floskeler er meg helt uforståelig.
http://www.youtube.com/watch?v=2ZFr2Fh66zs
Deilig å lese gode kommentarer fornuftige fra mennesker. Navigators er til nå i år musikknorges største hype! Trond Andreassen har en god stemme og kommer aldri til å bli glemt av meg etter Ricochets, som hadde noe. Dessverre har Andreassen nå gått seg vill i middelmådigheten musikkverden. La han finne tilbake, men da må han nok kvitte seg med de mindre gode navigatørene med defekte kompass.
Gir den terningkast 3 jeg også. Finner ingen god oppfølger-låt til den råflotte «Wall of Stone».