Echo & The Bunnymen, Oslo Live Festival

Echo & The Bunnymen. Foto: Tom Popup Øverlie

Ian McCulloch & co. tviler på egen legendestatus, og de får svi for det. I det minste bittelitt.

Først en diger luktefinger spent ut mot det dorske publikummet på Oslo Live: Hvem tror dere at dere er? Hvorfor valgte dere festival og dyr rosévin fremfor terrasseparty, fingermat og en ny, kvikk teoretisk vri på finanskrisa? Hvilke legender (eller var det «legender»?) må til for at dere skal gidde å å gnukke loffene deres sammen, takfast, slik at det høres ut som om dere applauderer (og på den måten viser takknemmelighet overfor kulturinntrykkene dere får servert for 99 lusne kroner)?

Echo & The Bunnymen er uansett ikke svaret på det siste spørsmålet. Folk valfartet ut av festivalområdet fra deLillos’ avslutning tidligere på kvelden («Oslo er best via stemmebåndet til Lars», sa noen), og både stemning og oppmøte matcher et band som først og fremst henger sammen for å feire sin egen ungdoms virilitet. Den er mørk, stakkato og lummer, javisst, men da musikken dundret utover studenthybler på åttitallet, visste de færreste  å omsette denslags følelser i låter man kunne nynne på og ha det vondt til på én og samme tid.

Det kunne, og kan, E&TB, og låtene de forutsigart nok høster mest entusiasme for – la meg nevne «The Killing Moon og «The Cutter» som to spretne, om enn lavmælte eksempler – holdes i håndflaten av en Ian McCulloch som er fullt klar over orkesterets styrke: Det låter tøft, selv om ikke alle melodiene i seg selv nødvendigvis er så voldsomt minneverdige. På sine seinere skiver har bandet fremfor alt tilnærmet seg sitt hovednemesis U2, og en låt som «Stormy Weather» bæres fram av menn som brått synes klar over sine egne episke kvaliteter, uten den store motviljen.

Da er det synd at strømmen ut fra festivalområdet fortsetter, og at momentumet foran scenen rykker og napper fram til «Nothing Ever Lasts Forever» pares med Lou Reeds «Walk On The Wild Side» og «Lips Like Sugar» og «Do It Clean» (med The Doors’ «Roadhouse Blues» interpolert og pumpende i bunnen, slik det seg hør og bør) uttaler det brorparten av publikum har tenkt, og det de middelaldrende fyrene på scenen åpenbart begynner å innse: Bra band. Men, det bør sies, langt fra noen nødvendighet å overvære i levende live.

Marius Asp

Flere bilder fra konserten:

Tags: anmeldelse, Echo & the bunnymen, Hultsfredsfestivalen, ian mccullough, konsert, oslo live 09