Turboneger, eller Turbonegro som de vel egentlig heter for tiden, gjorde det som må være tidenes norske comeback med sine gjenforeningskonserter i 2002. Synet av halve Kristiansand i matroshatter vil glede meg resten av livet, og Turbonegro ble større enn de noen gang hadde vært. Ti år etter er det duket for nok et comeback. Denne gang med ny og engelsk vokalist, etter at Hank Von Helvete forsvant ut av bandet for to år siden. Den tidligere Turbonegro-supporteren Tony Sylvester fikk jobben som ny stemme, og han setter naturlig nok sitt preg på Sexual Harassment.

Med en kraftfull og raspende stemme, som snytt ut av halsen til Lemmy og Fucked Ups Damian Abraham, passer Sylvester perfekt inn i Turbo-historien. Tyngde og råskap side om side i stemmebåndene. Men det er ikke bare vokalen som er ny. Trommis Tommy Manboy gjør også sin første plate med Turbonegro, og han slår godt fra seg.

Turbonegro 2012, foto: Raymond Mosken

Etter å ha sett Turbonegros comeback-konsert på Vulkan i Oslo i februar, og lyttet mye til første singel «You Give Me Worms», forventet jeg et band som viderefører den klassiske rocken de har gjort siden forrige comeback i en noe mer punkete versjon. Litt mer band, litt mindre omreisende teater. Forventningene synes å ha vært korrekte idet «I Got A Knife» starter festen med herlig skitten lyd og 2:29 minutter med pur rockeglede. En nydelig åpning.

Fortsettelsen er heller ikke dum. «Hello Darkness» er Turbonegro som forteller verden at de er tilbake for å ta over styringen igjen. Herlig breial, og med kosakk-rop i starten. En suveren låt som nok blir en live-favoritt fremover.

«Well hello! So who would know? Here we go! Hello Darkness. Hello Oslo, Tokyo. Back again. My dear old friend. Just dropped out, just dropped in, to see you again».

Godfølelsen fortsetter med den 70-tallsinspirerte «Shake Your Shit Machine», med gjenklang av Kiss anno 1977 i refrenget, Ass Cobra-aktig tekst, og med pub-piano som utrolig nok ikke er ødeleggende for helheten. Knut Schreiners gitarspill er heller aldri ødeleggende for noe som helst. Det beviser han gjennom hele albumet. «TNA (The Nihilistic Army)» tar så over med litt publikumsinformasjon om Turbonegros livsinnstilling for året.

«Just a nihilistic soldier, in a nihilistic band, in forever opposition, to whatever is The Man, can’t you understand».

De fire første låtene går unna i et forrykende tempo, med solid punk-innstilling. Så er det tid for å roe det hele ned med «Mister Sister», den første låten som med sin definitive Alice Cooper-inspirasjon drar tankene tilbake til Scandinavian Leather-tiden. En liten skuffelse etter den usedvanlig sterke åpningen på platen.

Tempoet dras umiddelbart opp igjen med «Dude Without A Face», med «I Got Erection»-oooing og det hele. «Buried Alive» opprettholder tempoet, og matcher nesten de to åpningslåtene i rockekvalitet. «Tight Jeans, Loose Leash» hinter tilbake til den klassiske rocken igjen. Den inneholder ulvelignende hyl, men klarer med sin litt masete fremtoning ikke helt å nå opp i kvalitet. Litt som en politisk diskusjon på fyllefest: Interessant, men ikke helt passende.

Nest sist ut er «Rise Below» (en lyrisk homage til Turbo-inspiratorne i Black Flags låt ”Rise Above”?) som med sin rolige, og nærmest pop-aktige følelse, er albumets vakreste låt, i sitt fravær av råskap og skitne triks. Introen minner, av alle ting, om Seigmens ”Döderlein”.

Albumet avsluttes med første singel «You Give Me Worms» som allerede har hatt et ganske langt liv på P3. En god indikasjon på om du liker dette albumet, er om du synes at den sangen er bra. Det finnes langt bedre, og langt hardere, ting på Sexual Harassment, men lyden av «You Give Me Worms» er det som kjennetegner Turbonegers siste comeback.

Både Scandinavian Leather (2003) og Party Animals (2005) fremstår i etterpåklokskapens lys litt vel polerte. Turboneger skulle være klassisk rock, og klarte det, men mistet samtidig noe av punk-edgen som de hadde hatt, og som jeg som gammel fan var glad i. Kanskje aller mest på sangene som ble valgt som singler, og dermed fremstod som bærende for platene. Litt av det ble reparert på høyst undervurderte Retox (2007), og i 2012 mikser Turboneger svært godt den klassiske rocken og sin egen punk-inspirerte historie. Resultatet har blitt enkel og svært fengende rockepunk. Ikke forvent vanskelige vendinger og taktskifter i voldsomt tempo. Forvent deg musikk til festen.

Mange trodde at fremtiden for Turbonegro skulle bli å være et kultband, men kvaliteten på Sexual Harassment peker snarere mot et band som både kan glede gamle fans og få en hel del nye på sin vei. Turbonegro finner ikke opp seg selv på nytt, men de blander deler av sin egen historie på en svært god måte.

Turboneger er tilbake på Dungaree High. Der de hører hjemme.

Totto Mjelde

Tags: album, anmeldelse, Lydverket, Sexual Harassment, Totto Mjelde, Turbonegro