Lykke Li - Wounded Rhymes
Til tårene
Lykke Li følger opp debuten med et album som oppleves som mer personlig og nedstemt. Resultatet er aldri dårlig, men stundom noe grått.
På mange måter føles dette som det naturlige oppfølgingsalbumet. Lykke Li har blitt eldre, tekstene har blitt mer ordrike og produsent Björn Yttling har blitt enda mer glad i lyden av pauker og Phil Spectorsk romklang. Ut herfra kommer Wounded Rhymes som et album som har hastet med å bli modent, og selv om det ofte er vakkert er det noen ganger man tar seg i å savne noe av den lekne stemningen som lå over debutplaten.
Ved siden av de kjappe singlene «Get Some» og albumhøydepunkt «I Follow Rivers» er Wounded Rhymes overraskende ofte ordentlig nedpå, der hun legger tristessevers i countrylandskap med Yttlings sort-hvite, perkussivt fokuserte ekkorom som akkompagnement. Det er helt klart på platens kjappere låter at dette samarbeidet fungerer best, som på «Jerome» og åpningslåten «Youth Knows No Pain».
Der hun skal være på sitt mest intime, som nedstrippede, seksminutterlange «I Know Places», låter det livløst helt frem til de to siste (og veldig vakre) minuttene, «Rich Kid Blues» drukner i mengden og «Silent My Song» og «Sadness Is My Blessing» låter påklistret og litt vel bloggpoetiske («sadness is my boyfriend/oh, sadness I’m your girl»).
Til tross for dette har Wounded Rhymes et godt kobbel potente topplåter, med singelen over, «Jerome» og «Youth Knows No Pain» som de aller beste – på et oppfølgingsalbum som ikke helt vet hva det vil men som allikevel delvis innfrir forventningene.
Jørgen Hegstad
Se også: Bonusspor: Lykke Li
Tags: anmeldelse, Jørgen Hegstad, Lykke Li, plateanmeldelse, wounded rhymes
«På mange måter føles Youth Novels som det naturlige oppfølgingsalbumet» – mener du Wounded Rhymes?
Jess. Klabbet litt i setningsoppbygningen der..
Jonna, du skjønte jo hva han mente. Du har jo klart å skrive i kommentarfeltet..
Låta heter også «Sadness is a Blessing», ikke «Sadness is my Boyfriend» – selv om de siterte tekstlinjene er riktige. Og personlig synes jeg den er atskillig bedre enn omtalen den får her.
Hvorfor flyter nettet over av folk som er mer opptatt av å arrestere folk enn innhold?
Kanskje fordi man på generell basis sliter med å stole på resten av innholdet når det gjøres betydelige faktafeil?
Jeg ble litt skuffet da jeg hørte denne plata. Hadde forventet noe bedre etter Youth Novels.
Les min anmeldelse av Wounded Rhymes her: http://krakelurium.com/?p=348
follow rivers-remixen til tyler the creator er mye kulere enn originalen: http://www.youtube.com/watch?v=Zcz_Uxmjo3Y
for trist. noen sterke låter men hadde håpt på flere som i follow rivers
Personlig syns jeg dette albumet er bedre enn Youth Novels, og at de sterkeste sangene er de Jørgen mener er de svakeste. Men jaja, smaken er som staken.
Wounded Rhymes er definitivt best når sjølveste Bjorn får gjøre det han liker best; skape perkusjonsarmaggedon. Ukult med de kjipt produserte sporene. Så det så.
I know places er noe av det fineste jeg har hørt..