Å riste oppgitt på hodet mens man fotograferer band er en nesten like dårlig idé som for Telepathe å spille live

Hyper går daglig i oppløsning på SXSW. For eksempel duoen Telepathe, som fremstår både musikalsk svake, blottet for karisma, rytmedøve og med de dølleste danserne på denne siden av blogtronicaens fødsel. Abe Vigoda klarte derimot å bedre inntrykket fra dagen før.

Greit, debutalbumet deres, Dance Mother, er tidvis sjarmerende. Merkelig varm, men nedkjølende elektronisk popmusikk med gjeld til dronere og shoegazere så langt øyet rekker. Prøv det utmerkede synthoramaet «Drugged» neste gang du tar nattbussen.

Live låter de ikke i nærheten. Skringende vokal, tynn lyd, tomme blikk. I tillegg til de elektroniske instrumentene og effektene sine prøvde hun med den litt lengre, kjipe sveisen å slå seg løs på en gulvtam for å løsne på stemningen med jevne mellomrom. Synd bare at hun bare var i stand til å slå ujevnt. Møl.

I tillegg får de tidlig i settet ut to halvkvapsete venninner som danser ironisk, synkront i cheerleading style på scenen. Jeg blir trist. Jeg går.

Telepathe. Bleke og bedrøvelige.

I rommet ved siden av på Red 7 var det desto triveligere å få erfare at Abe Vigoda, som innfridde halvveis dagen før, viste seg fra en betydelig bedre side. Kompakt og god lyd, flere hakk mer samspilte og dessuten med to-tre nye låter som lover så godt innfor det neste albumet at det kom en skvett i bokseren av entustiasme. For et band! De tropiske tendensene holdes riktignok mer subtilt i bakgrunnen enn jeg først ville antatt at de gjorde. Gjør ingenting. Når de forhåpentligvis en gang i fremtiden teamer opp for en eller annen anledning med Tony Allen, en Kuti eller noe, blir effekten desto større.

Abe Vigoda i et mørkt og diffust øyeblikk

Tags: abe vigoda, austin, red 7, sxsw09, Telepathe