Det er ikke langt mellom legendene i Austin under SXSW. Til både glede og frustrasjon. Glede, når en tilårskommen, men tilsynelatende inspirert Jimmy Cliff står meter foran deg og spiller «You Can Get It If You Really Want». Frustrerende når Springsteen (med selskap av Arcade Fire og nevnte Cliff), Cro-Mags, The Jesus & Mary Chain og Lil Wayne spiller mer eller mindre samtidig. Altså på helt forskjellige steder. Men, så er det strengt tatt ikke de som var best før som er grunnen til at man reiser til SXSW. De ubeskrevne bladene er mange, noen vanvittige.

Kendrick Lamar er enn så lenge ikke en av sistnevnte. Når han spiller på The Stage i Austin sjarmerer han, men lite mer. Det er noe med tempoet og utstrålingen som holder igjen. Med unntak av nummeret «Pussy & Patron» er han foreløpig best på plate. Noen er bare slik. Helt greit så fall.

Machine Gun Kelly vet jeg altfor lite om hvordan låter innspilt. Selvkritikk er herved tatt for at jeg ikke har sjekket ut noen av de fire mixtapene han har bak seg. De har gitt han både saftig hype og platekontrakt med Bad Boy. Forundrer meg lite om det har noe med liveartisten Machine Gun Kelly å gjøre også. Han kan ha blitt født på en scene.

Han ser ut som Frank Carter, han ter seg nesten som den tidligere Gallows-vokalisten, men er altså en rappende 21-åring fra Ohio. Det er fristende å sammenligne han med Yelawolf, en annen hvit rapper med rock i blodet og punkholdninger, men MGK gjør ikke større nummer ut av det enn at han har med seg en krakilsk trommis på omkring 1,30 og intens publikumskontakt. Ja, han henger litt i takstolpene, han ypper til moshing, men han skaper først og fremst fest ved å være en eksepsjonelt tilstedeværende MC og partyhisser.

Action Bronson hadde revet hele teltet om han har forsøkt seg på lignende akrobatikk, og bedriver det heller med mikrofonen. Han er et overraskende hyggelig blaff fra den gang de råeste rapsamlerne het Soundbombing, lyricism ikke lenger var et fremmedord og vi trodde High & Mighty skulle eie fremtiden. Beatsene hans låter også slik, har ikke vært originale på 15 år, men låter okke som ypperlig. Han er morsom, han er stødig som det fjellet av kropp han består av og han får publikum på gli tross vanvittige ordmengder. Gled deg, du som ser han på Blå i april.

Big K.R.I.T. lirer av seg høydepunktene fra Return of 4Eva-teipen, som «Sookie Now», «Rotation» og «Country Shit», og bekrefter enda en gang hvor synd det er at han avlyste Slottsfjell-konserten i fjor. Han bekrefter dessuten at det ikke trenger gå fort for å skape heseblesende og varm stemning. K.R.I.T. er mulig å høre hva har på hjertet, han har en fascinerende ro, samtidig som han innehar en glød som smitter helt bak til norske journalister.

Lil Wayne besitter den auraen ganger tusen. De som har opplevd han live før, kan sannsynligvis skrive under på at Weezy er noe helt for seg selv. Jeg har ikke det. Jeg er bortimot målløs. Weezy er like mye actionfigur, fenomen, breial, karikatur, rapper, artist, larger than life, ydmyk, musikalsk, fjollete, genial og overveldende. Pluss en hel del annet. Han står på scenen denne kvelden som det nye fjeset til Mountain Dew, med DEWeezy-kampanje på storskjerm og flashing av en Mountain Dew helt på tampen av showet. Han drikker av den én gang. Når han holder den frem gnistrer det like mye i diamantgliset som i øynene. Han vet han er skamløs, men han vet også at han er… Tja, Lil Wayne. Han er knapt et menneske.

Han er utvilsomt mye mer enn bare artist, men hadde ikke vært noe uten låtene sine. Uten hvordan han upåklagelig leverer versene på «A Milli», «The Motto» og «6 Foot, 7 Foot», eller crooner «How To Love». Uten hvordan han, riktignok med et bombastisk komp, får tusenvis av sjeler i brann med egentlig bare seg selv og mikrofonen.

Høydepunktet er likevel når han får besøk på scenen av Birdman. Hans «far», og en mann den Weezy vi kjenner neppe hadde eksistert uten. Musikk eller ei – når de gjør «Still Fly» sammen er det først og fremst stas bare å overvære det, for ikke å glemme rørende. Som Lil Wayne har jeg også noen tårer i øyekroken. Men mine er ikke av blekk.

Setlisten, om du er interessert:
I’m Going In
A Milli
Blunt Blowin’
She Will
I’m On One
Bedrock
Every Girl
Stay Fly w/Birdman
How To Love
John
The Motto
6 Foot, 7 Foot

Tags: Action Bronson, austin, big krit, Birdman, jimmy cliff, kendrick lamar, Lil' Wayne, machine gun kelly, mountain dew, ruben gran, SXSW, Weezy