[Diynamic/VME]

Tospannet Ost & Kjex debuterte i 2004 med Some Cheese but not all Cheese comes from the Moon, bestående av samples laget av, nettopp ost – og  kjekslyder. Noen vil nok bli lettet over å høre at den erfarne elektronikaduoen nå har lagt fra seg Ritz-pakka. Seks år etter serverer nemlig  doen - en DJ og  en musikkprodusent fra Oslo – oss et album fylt av deilige house, gospel, popmelodier, samt store mengder humor.

Allerede fra første tone fanges man i  Tore ”Jazztobakk” Gjedrem og Petter ”Hi-Fi” Haaviks lettere psykedeliske diskohus. ”Mosambique Travelplan” har et stilig pianohook som kler vokalist Gjedrems Prince-lignende falsettvokal overraskende godt, og allerede her melder trangen til skulderdans seg. Og hvorfor ikke gi etter? De følger nemlig opp med nok et  catchy spor –  ”Travel to the Moon”. De første sekundene kan høres ut som Lars Vaulars megahit ”Rett opp og ned”, men låten beveger seg raskt i en helt annen retning og eskalerer i et pent sammensurium av elektro, funk og house .  Etter knappe to minutters grunnmur-oppbygning strekker hodenikkingen seg til nye høyder når vokalen endelig gjør sin entré. 

Den sterkeste låten på plata er nok allikevel ”Continental Lover” – hvor klassiske house-rytmen lekent kombineres med den afroamerikanske gospelvokalisten Tracee Meyn og hennes kor . Meyns gospelkor er sentralt på flere av sporene, og har en viktig dynamisk funksjon på Cajun Lunch. Uten dette elementet ville Gjedrems falsettvokal muligens blitt i overkant anmassende. Meyns soulvokal setter et tydelig preg på låtene, som forøvrig skriker etter å bli spilt i en mørk klubb fylt opp med blide, svette mennesker.

Dramaturgisk er Cajun Lunch upåklagelig. Låt-rekkefølgen er tydeligvis nøye gjennomtenkt – akkurat i det housebeatsene står i fare for å nå det kjedsommelige, dukker bluesinspirerte ”Bluecheese blues part 01” opp. Den blander ørkenblues med et Tom Waits-lignende komp, og har en deilig seighet i seg. Låten bidrar til en ny retning på platas sound og inneholder akkurat den pausen man iblant trenger på dansegulvet. ”Bluecheese blues part 02” tar det hele tilbake til der vi var før blues-avbrekket. Mer eller mindre samme låt, bare med tempo, og Ost & Kjex sine sedvanlige beats krydret med litt banjo og en funky bass.

Avslutningsvis mister Cajun Lunch noe av piffen. Både den drøyt åtte minutter lange ”Blue Bird” og også «Let’s set the time» blir for stillestående. Tekstene har fremdeles den herlige vittigheten som er gjennomgående for hele plata, men mangler elementene som nekter kroppen å nekte holde seg i ro.

Små innvendinger til tross, Ost & Kjex har laget en plate som oser sommer og mørk nattklubb på én og samme tid. En ytterst velkommen og smakfull blanding i disse hete dager.

Ellen W.Ramstad

Tags: anmeldelse, Cajun Lunch, Ellen Ramstad, Ost og Kjex