Midt i uken er det duket for en festkveld for Metallica-fansen på Valle Hovin. Værmeldingen lover sol, og Metallica lover en høyst spesiell konsert. På den pågående turneen spiller nemlig Metallica hele sitt enormt populære Black Album, som egentlig bare heter Metallica, i sin helhet.

Så langt på turen har de valgt å spille platen baklengs. Altså at de starter Black Album-delen i konserten med albumets siste låt «The Struggle Within», og så riffer de seg helt opp til åpningskuttet «Enter Sandman».

Trommis Lars Ulrich kommenterte nylig konsertoppbyggingen til Rolling Stone Magazine.

- Hvis du liker ideen, er den min. Hvis du ikke liker den, er den James Hetfields… Det er meg som er set-liste-sjefen, og om dette ikke fungerer så kan vi forandre på det. Men ideen med å starte med de mindre kjente sangene som er gjemt litt mot slutten av platen, for så å ende opp med «Sad But True» og «Enter Sandman» føles som en vinner.

Ulrich kommenterte også selve Black Album som tok Metallica fra den harde thrash-metalen til et litt mer polert og rockete uttrykk. Fremdeles hardt, fremdeles metal, men plutselig mye mer populært.

- Jeg føler at alle platene våre hører sammen. De mer streite låtene var der tidligere også, for eksempel i «Harvester Of Sorrow» og «Ride The Lightning». Men hvor skulle vi gå etter «Dyer’s Eve» (fra …And Justice For All)? Man kan ikke gjøre låter kjappere enn det. Man kan ikke være sintere enn når Hetfield bjeffer til foreldrene sine. Det var slutten av 80-tallet for oss.

Metallica live fra Bergen, foto: Roy Hilmar Svendsen/Nrk

90-tallet gjorde Metallica til et av klodens største band, og vi har spurt fire metal-kjennere om deres eget forhold til Black Album, og hva platen gjorde for både metalen og Metallica.

Asbjørn Slettemark, Lydverket-sjef og programleder i Pyro på P3 har vokst opp med Metallica, og liker fremdeles lyden av 1991.

- Black Album er den perfekte lyden av total metal og kommersiell braksuksess hånd i hånd. Jeg tror ikke jeg har en plate i samlingen som har solgt så mye, men som likevel låter 100% ekte. Når det første trommebrekket på «Sad But True» kommer, når de kjører hardt på verset av «The Unforgiven», når det første riffet av «Wherever I May Roam» kommer smygende ut av høyttalerne, det er så utrolig mange magiske øyeblikk på Black Album… Jeg husker jeg veddet med en kamerat om Black Album skulle nå 1. plass på VG-lista, og det gjorde den så det suste etter. Black Album gjorde metal til allemannseie på 90-tallet, og bandets status som et av verdens største band kunne ikke kommet uten Black Album.

«Enter Sandman» i videoformat:

Torgrim Øyre er Dagbladets metal-alibi, gleder seg til onsdagens konsert, og drømmer seg tilbake til starten av 90-tallet.

- Først så skjønte jeg svært lite etter å ha hørt «Enter Sandman» på radioen. Jeg ble også ganske fortumlet av det enkle coveret. Hvor ble det av all dramatikken som vanligvis kjennetegner metal-omslag, og hva skjedde med de heftige arrangementene? Den første tiden likte jeg ikke platen noe særlig, men nå synes jeg det er et fenomenalt bra rockealbum, og det var sannsynligvis det eneste riktige Metallica kunne gjort på den tiden.

- Det er jo ingen tvil om at Black Album åpnet uttallige dører for Metallica. Hadde de fortsatt i sporet fra …And Justice for All er det heller tvilsomt om de hadde fylt stadioner som de gjør i dag. Når sant skal sies tror jeg ikke platen har betydd så mye for metal generelt, men med den utgivelsen ble Metallica en institusjon på siden av det meste. De hørte ikke til metal-scenen lenger, og de var heller ikke et tradisjonelt rockeband. Du finner ikke mange band som du umiddelbart kan si at er direkte inspirert av Black Album på samme måte som det er lett å høre at noen har latt seg forføre av Master of Puppets. Volbeat er vel kanskje et hederlig unntak.

- Jeg tror det blir fint på onsdag. Jeg har sett Metallica såpass mange ganger de siste årene at det skal bli moro å høre dem fokusere på noe nytt. Jeg har sett noen klipp på YouTube, og James Hetfield har til og med fått seg denimvest med Angel Witch-patch på. Trendalarm.

Se opptak av «The God That Failed» og meet and greet fra Polen 10. mai:

Espen Slapgård er skeptikeren i feltet, og er journalist i den norske utgaven av bladet Metal Hammer.

- Da dette albumet kom kunne ikke Metallica gjøre noe feil. De var størst, og hadde levert fire suverene album som viste et band i utvikling. Jeg hadde anskaffet meg «Enter Sandman»-singelen i begge tilgjengelige formater på releasedagen som var en uke før albumslipp, og en dag før jeg selv skulle til England for å se Metallica på selveste Monsters Of Rock på Castle Donington. Jeg hadde altså under ett døgn på meg til å lære teksten utenat, i tilfelle de spilte den live.

- Dagen før jeg skulle ta toget fra London til Derby, der Donington ligger, var vi innom HMV på Oxford Street, og de hadde fått inn hele albumet! Ikke for salg, for det var fredag, og release var mandag, men de hadde den. Og de spilte hele. Flere ganger. Jeg tror jeg hang i sjappa i 3 timer, helt til de satte på noe annet, og jeg elsket tingene. Nok en gang hadde Metallica tatt en ny retning, men de kunne jo nesten ikke fortsette med lengre og mer innviklede låter, slik tendensen hadde vært, så det virket helt naturlig at de gjorde det stikk motsatte.

Metallica fra Bergen 2008, foto Roy Hilmar Svendsen.

- Nå, alle disse årene etter, er det ikke alle låtene som står seg like godt i min bok, men der og da var det helt riktig av Metallica å slippe denne plata, og jeg ser ikke på den som verken en sellout eller en klassiker. Halve albumet er fortsatt genialt, og det resterende er helt ok. Det er ikke den skiva jeg tar fram når jeg skal spille Metallica hjemme, men jeg fornekter heller ikke dens eksistens. Og, i tilfelle noen lurer, de åpnet konserten på Donington med «Enter Sandman», og jeg sang med på hvert ord, mens jeg kikket på alle rundt meg med et litt selvgodt glis, og et passe anerkjennende blikk til de få andre som også hadde tatt seg bryet.

Hvor viktig var Black Album for Metallica og for metalen generelt?

- Black Album var et stort steg for Metallica, som gikk fra å være det største bandet i metal til å bli et av verdens største band, uansett sjanger. Hva albumet gjorde for metal generelt kan diskuteres, men det ble hvertfall lov å bryte reglene ved å lage særdeles fengende og allsangvennlige låter, og låter som «Wherever I May Roam» og «Sad But True» var tunge som pokker, selv om de hadde refrenger og ikke var 10 minutter lange.

- Metal ble mainstream, på godt og vondt. Godt, fordi «våre» band kunne tjene penger, og det var interesse fra en bransje for å sprøyte penger inn i en sjanger som nå genererte inntekter. Vondt, fordi noe føltes utvannet når man sto på konsert side om side med peilingløse sosser og trendnisser, eller fant Black Album i platehyller side om side med Absolute Music og annet skit. Vondt også fordi den akustiske balladen ble et faktum, nå også for de tyngre bandene. Jeg synes fremdeles ikke at «Nothing Else Matters» er en dårlig låt, men er ikke like happy over hva den endte opp med å representere. Det ble nærmest påkrevd at gamle thrash-helter skulle vise sin myke side, og de som ikke gjorde det risikerte å havne på sidelinja hos MTV og andre kanaler. Lurer på hvor mange av de 25 millionene som har kjøpt «Black Album» som bare har spilt » Enter Sandman» og «Nothing Else Matters»…

- Jeg gleder meg sånn midt på treet til konserten. Tenker det kommer til å bli en fin påminnelse om hvilke låter som fortsatt er klassikere, og hvilke som egentlig er litt sidrumpa. Ølkøene vil her tale sitt tydelige språk. Jeg hadde selv gjerne sett at de gjorde tilsvarende stunt med de fire første albumene etterhvert.

Metallica fra Bergen 2008, foto: Roy Hilmar Svendsen/Nrk

Tommy Svela er gitarist i det albumaktuelle norske metalbandet Purified In Blood, og lærte seg faktisk å spille gitar som en følge av Metallicas popularitet.

- Som kid dro jeg ofte til mine metalheads av noen søskenbarn Sven Tore og Erik for å få ny input på musikk- og Super Nintendo-fronten. Det resulterte i Iron Maiden, Megadeth, Green Jelly og Judas Priest, samt Mortal Kombat 2…. De hørte på gammel Metallica, men bandet traff meg aldri like bra som melodiene til Iron Maiden på den tiden. Men en dag fikk jeg låne en kassett av noen andre søskenbarn. De var jenter og hørte ikke på metal, men de hadde Black Album på kassett. Det viser vel bare hvor vidt det albumet traff. Hvis mine søskenbarn som bare hørte på Michael Jackson kunne anbefale Metallica, var det noe galt. Det tok derfor litt tid før jeg sjekket kassetten. Men jeg husker at det svingte uhyre bra, og «Enter Sandman» ble det første riffet jeg lærte på gitar på konfirmasjonsleir innerst i Lysefjorden.

- Black Album har jo, som min historie viser, på godt og vondt banet vei for metalen verden over. Det var da heavy metal ble spiselig for alle. Om det er bra eller dårlig strides de lærde om, men albumet består jo nesten kun av hits, og produksjonen er fortsatt en av de bedre der ute. Black Album på Valle Hovin blir uansett übergromt!

Sjekk «The Struggle Within», samt video fra soundcheck og meet and greet i Praha 7. mai under.

Tags: Asbjørn Slettemark, Espen Slapgård, Lars Ulrich, metal hammer norway, Metallica, Purified In Blood, Tommy Svela, Torgrim Øyre