PJ Harvey - Sentrum Scene, Oslo
Strålende sørgemarsj
PJ Harvey har ikke lenger noe å bevise. Men hun gjør det likevel.
Hva er Storbritannia? Hvorfor? Og hvordan?
På sitt fantastiske album av året, Let England Shake, har Polly Jean Harvey forsøkt å besvare disse spørsmålene med imperiets blodstenkte, forvitrende livslinje som rød tråd og et knippe enkle, men foruroligende melodier som vev. På Sentrum Scene i Oslo denne oktoberkvelden låter det kanskje ikke fullt like nifst gjennomtenkt og stramt regissert som på plate, men like fullt fordømt bra.
PJ Harvey i Oslo. Foto: Anne Valeur, NRK Lydverket
Harvey og hennes trio, bestående av langtidskollaboratør John Parish, eks-Bad Seed Mick Harvey og trommis Jean-Marc Butty, går rett på sak: «Let England Shake», «The Words That Maketh Murder» og «All And Everyone» utgjør ikke bare en sterk, illevarslende åpningstroika, men spenner også stemningen i lokalet som en spent buestreng. Når en stakkar tråkker på et tømt plastglass under starten av «The Last Living Rose» sju-åtte låter seinere er lynsjestemningen uuttalt, men like fullt til å ta og føle på i den umiddelbare omkretsen rundt vedkommende.
Det er i all hovedsak PJs nye plate som står i fokus denne kvelden. Låtene fremføres dempet, men bestemt, med en underliggende og muligens noe trassig overbevisning om at sangene i seg selv er i stand til å bære konserten. Og det er de. Ved siden av de nevnte numrene stikker særlig Mick Harvey-duetten «The Colour Of The Earth» og revelje-drevne «This Glorious Land» seg ut som to av de vondeste og vakreste øyeblikkene 2011 har skjenket oss hittil.
PJ Harvey på Sentrum Scene i Oslo. Foto: Anne Valeur, NRK Lydverket
Ellers er det lite publikumsfrieri å hente fra scenekanten denne første av de to Oslo-kveldene med PJ Harvey. Joda, hun fyrer av «Down By The Water» og «C’mon Billy» fra sin andre virkelige klassiker, To Bring You My Love. Men hun sier ikke et ord i mikrofonen før det ordinære settet er svidd av, og låter som «The Piano» og «Silence», begge fra det skjøre og vanskelige pianoalbumet White Chalk, kan knapt kalles opportunistiske ekstranumre.
Konserten føles likevel kortere enn klokken insisterer på at den har vart. Det er en god ting, om du skulle være i tvil. Okkupér Sentrum Scene i kveld, du også; hovedpersonen har aldri vært i bedre slag enn nå.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, konsert, Lydverket, marius asp, oslo, PJ Harvey, Sentrum Scene
PJ Harvey befinner seg på kulturelitens liste over godkjente artister. Det finnes kanskje mennesker som oppriktig liker denne musikken, men brorparten av hennes publikum tilhører en kultur hvor angsten for å falle utenfor det gode selskap forblir den viktigste drivkraften for hva man vedkjenner seg og ikke. Hun er en slags inngangsbillett for den som har ambisjoner blant kulturelitistene – det handler egentlig fint lite om musikk. Jeg vemmes!
Hør på «Rid of me»-albumet fra 1993, så skjønner du hvorfor dama er genierklært!
hvem er kulruteteliten? er det du? det gode selskap? veritas? frimurerlosjen? den norske kirke? ambisjoner? hvilke ambisjoner har du? orgasme? fritid? dænsæbæn?
hopp i fallskjerm!
Den nye plata er fin den – men den hører jeg likegodt hjemme eller på bussen. Når jeg går på konsert så forventer jeg mer energi fra PJ enn det jeg opplevde i går. Fint men kjedelig.