Jimmy Eat World - Hovescenen, Hovefestivalen
Storveis sommerfuzz
Jimmy Eat Worlds hitparade på Hove viser hvor bra lettfattelig collegerock kan være på sitt mest utadvendte.
De ser ikke akkurat ut som rockestjerner, Arizonabandet Jimmy Eat World. Et godt voksent, høyst ordinært utseende knippe med fortysomethings (samt en yngre gjestekeyboardist) med en kleskode som minner mest om rollefigurene i Alle elsker Raymond – men med det sterke best-of-materialet de spilte på Hove denne tirsdagen var det definitivt dét de var. På forhånd var det en viss engstelse for at de bare kom til å spille låter fra sin relativt anonyme sisteplate Invented (2010) og unngå deres 2001-klassiker Bleed American (noe som, hvis så hadde skjedd, ville vært en musikalsk fallitt på linje med at Weezer ikke skulle spille noe fra The Blue Album), men denne angsten forsvant lynkjapt.
Hitfesten var allerede et faktum når de som åpningslåt banket igang med «Bleed American» (eller «Salt Sweat Sugar», som den ble hetende etter 9/11/01) – deres største radiohit her til langs og langt på vei deres aller beste øyeblikk, og når de gikk rett over derfra til enda en låt fra Bleed American, «A Praise Chorus», var konsertens suksess allerede godt på vei etablert. Det er tydelig at det også blant festivalens yngste publikum er nevnte album som er høydepunktet – noe bandet spiller bevisst på: to andre storsingler derfra runder av settet. Ellers er det en klar styrke at de styrer klar av alt som lukter av smørsang, her er det bare de kjappeste singlene som får innpass. De spiller til og med «Blister» fra nitttitallsemo-bautaen Clarity – den eneste låten sunget av gitarist Tom Linton, og et kledelig avbrekk fra Adkins’ noe monotone stemmeprakt.
Godt hjulpet av fabelaktig stadionlyd fikk bandet med seg et stort publikum på allsang på omtrent alle låtene – godt gjort for et band som neppe har rundet tusen solgte album her til lands. Dette viser Jimmy Eat Worlds store styrke: en godt innstudert sans for å trykke på de rette refrengknappene, og når de trår til for fullt et det vanskelig å ikke kauke med på tekster som i en hvilken som helst annen setting ville ha fremkalt hetetokter og en lett rødming («Never mind these are harder times, I can’t let it bother me, it takes my pain away» fra «Pain», eksempelvis).
Det er ikke uten grunn at denne typen enkel, fuzzkledt collegerock er en sjanger som aller best nytes under sommersolen – disse 45 minuttene med lettfattelig glede er et perfekt eksempel på dette – og det finnes ikke mange som er hvassere enn Jimmy Eat World når de er såpass frempå som her. En gjennomsvett og takknemlig Adkins har all grunn til å være fornøyd med både publikum, været og innsatsen denne ettermiddagen i Arendal, og det har vi i publikum også, som fikk en konsert kjemisk fri for ballade og midtempo. Dette var fuzzglad hedonisme fra en av sjangerens aller fremste ambassadører.
Jørgen Hegstad
Dette spilte Jimmy Eat World:
«Bleed American»
«A Praise Chorus»
«My Best Theory»
«Futures»
«Big Casino»
«Work»
«Blister»
«Let It Happen»
«Evidence»
«Pain»
«The Middle»
«Sweetness»
Tags: anmeldelse, festivalsommer11, hove, hove11, Jimmy Eat World, Jørgen Hegstad, konsert, konsertanmeldelse, Lydverket
[...] Jimmy Eat World – Hovescenen, Hovefestivalen [...]
Hvor mange øyner terningen kommer til å vise når dere anmelder All Time Low og 30 Sec… De har jo levert fortjener forestillinger etter JEW
«sin relativt anonyme sisteplate Invented». Hva i all verden er det du snakker om? Invented er den uten tvil beste utgivelsen JEW har hatt siden Bleed American, og på mange måter også bedre enn denne.
Det som ville vært en stor «musikalsk fallitt», hadde vært om bandet ikke hadde spilt noe fra Clarity, som er det sterkeste albumet bandet har gitt ut, og en av de aller sterkeste utgivelsene innen sjangeren noensinne. Dette er de fleste JEW-fans enige om. Ingen tvil om at låtvalgene er gode, men savner for eksempel sanger som Your New Aesthetic og Crush.
Utrolig skuffet over at jeg ikke hadde muligheten til å dra på konserten i dag, men har trøstet meg selv med å høre gjennom hele albumsamlingen. Har enda til gode å høre en JEW-sang jeg ikke liker.
Hadde det ikke vært mer som om ikke Weezer hadde spilt «Pinkerton» dersom de ikke hadde spilt noe fra «Clarity»? Ellers får vi bare være enige om å være uenige mtp. Invented. Uansett var konserten topp!
Haha, «Invented» det beste albumet siden «Bleed American»? Da må du lytte igjen, min gode venn. «Invented» er per dags dato det absolutt dårligste albumet Jimmy Eat World noen gang har gitt ut. «Clarity» er og forblir deres beste album, og emo-sjangerens bauta, men alt de har gitt ut etter EP-en «Stay on My Side Tonight» har vært utrolig skuffende.
«Static Prevails» kan for mange være et ganske sært album, men de fleste fans har den oppfatning at det er et nydelig album med et upolert og røft lydbilde. «Clarity»? Uten tvil deres mesterverk – punktum. «Bleed American» er et helt topp mainstream/radiovennlig album, og det er med dette albumet og singelen «The Middle» de har skaffet størsteparten av fanskaren deres. I motsetning til «Bleed American», er «Futures» på sin side et mørkt og dystert album. Det er ikke like catchy som dens forgjenger, men det er ingen tvil om at albumet er vakrere og flere hakk dypere. Etter dette albumet, samt den nydelige EP-en som kom året etter, har de langt nær klart å toppe nivået.
«Chase This Light» var et godt polert og sukkersøtt album, hvor det hersker ingen tvil om at bandet hadde et formål om å skaffe flere fans til fordel å lage god musikk. Albumet hadde dog noen perler som åpningslåta «Big Casino» og den aldeles glitrende «Dizzy». Dette albumet ga mange fans et negativt inntrykk av bandet, og derfor ble forventningene høye til «Invented»: Skulle de klare å komme tilbake på nivået før de ga ut «Chase This Light»? Nei.
«Invented» ble enda dårligere enn «Chase This Light», og den vonde smaken fikk de fleste allerede etter at de ga ut førstesingelen «My Best Theory» – som var en dårlig kopi av noe Fall Out Boy kunne gitt ut. Hele albumet var slapt og kjedelig, og ikke var det dypt heller. Selv om Jim Adkins gjorde alt for å fremstå albumet som dypt med de slowpace-sangene. Gitaristen har til og med vokal på én av sangene, noe som kan bringe minner tilbake til «Clarity» og ikke minst «Static Prevails», hvor flere av sangene var skrevet og sunget av Tom Linton. Men; denne gangen var ikke Tom Lintons låtskriving noe å skrive hjem om, ei var heller noen av de andre sangene på albumet. «Invented» – en stor flopp fra et band som brukte å levere varene tidligere.
[...] Blood – I Think I Like It Jimmy Eat World – Middle (LIVE på Hove) Storveis sommerfuzz Jamie Woon – Lady Luck (Hudson Mohawke’s Schmink-Wolf refix) Salvador Sanchez – [...]
[...] Reviews Aftenposten Lydverket This entry was posted in Concerts, English, Festivals, Music and tagged Concerts, Festivals, [...]