Etter at tidligere lit.vit.-poster girl Isobel Campbell forlot Belle & Sebastian, har hun hatt problemer med å finne en musikalsk retning som passer hennes låtskriving og hviskende stemme. For undertegnede er fortsatt The Gentle Waves-albumet Swansong For You (2000) det beste forsøket, selv om det nok var alt for likt Belle & Sebastian for Isobel selv; hennes videre solofremstøt har vært skissepreget – helt frem til hun og nyfunnet bassrøst-makker Mark Lanegan slapp Ballad Of The Broken Seas (2006).

I hjertet av dette kontrastbaserte vokale samarbeidet fant hun en musikalsk åre som kunne utarmes, der det både ble covret og lånt fra hardtlevde cowboyer som Hank Williams, Townes Van Zandt og Lee Hazlewood, med tidvis utmerket resultat (tittelsporet og ”(Do You Wanna) Come Walk With Me” som høydepunkt derfra) – men allikevel med en emmen følelse av vaklende låtskriving.

Nå, tre plater senere, er det fortsatt slik det låter: Isobel som hviskende frontfigur og Mark som forsmådd elsker med bassrøst, selv om Hawk har Campbell som tydeligere bandleder – det er hun som skriver alle låtene (unntatt to Van Zandt-covre), og Lanegan synger mindre enn man er vant til. Det er dog når de to synger sammen dette er mest minneverdig; albumbeste ”Time Of The Season” og ”Eyes Of Green” er begge søte duetter, men også disse lider av en nærmest total mangel på egenart – og dette merker man mer på Hawk enn de tidligere utgivelsene.

Tittelsporets standardblues-planking er bare pinlig, ”Come Undone” er skremmende lik Sam Browns åttitalls-hit ”Stop”, og dersom ikke Mark Knopfler kan hanke inn noen ”Calling Elvis”-låtskrivingskroner fra ”Get Behind Me”, er det noe alvorlig galt. Dermed blir Hawk symptomatisk for et samarbeid som tydeligvis er mye mer tuftet på et ønske om å tilhøre bestemte tidsånder enn å lage låter som står alene, og da ser jeg få grunner til å bruke mer tid på dette samarbeidet, samme hvor hypnotisk det kan være når stemmene deres samklinger som best.

Jørgen Hegstad

Tags: Belle and Sebastian, hawk, Isobel Campbell, Jørgen Hegstad, Mark Lanegan, plate, plateanmeldelse, screaming trees, the gentle waves, The Gutter Twins