Drive-By Truckers - The Big To-Do
Snapshots fra skråplanet
Drive-By Truckers: The Big To-Do [PIAS/VME] Solid, men forutsigbar utgivelse fra sørstatsrockens fremste historiefortellere. Etter 14 år som et av klodens tøffeste band og åtte plater som spenner fra det bunnsolide til det uimotståelige, er det liten grunn til å kreve de store formelendringene fra Athens, Georgia-sekstetten med Patterson Hood i front: Gruppen lar fortsatt […]
Drive-By Truckers: The Big To-Do
[PIAS/VME]
Drive-By Truckers. Foto: Promo
Solid, men forutsigbar utgivelse fra sørstatsrockens fremste historiefortellere.
Etter 14 år som et av klodens tøffeste band og åtte plater som spenner fra det bunnsolide til det uimotståelige, er det liten grunn til å kreve de store formelendringene fra Athens, Georgia-sekstetten med Patterson Hood i front: Gruppen lar fortsatt stolt sørstatsrock og røff country møtes over en brun papirpose innerst i det mørke lokalet, der horer, gamblere og andre romantiske tapere ser livene sine utspille seg fra sidelinjen.
Drive-By Truckers er, om noen, kvalifisert til å besynge det amerikanske nederlaget idet det tærer som verst på hverdagsmenneskene, og perspektivet er – som forventet – mørkt, hardt og på relasjonene løs. Pappa lærte seg å fly, pappa ble skutt og drept av mamma. Det skarpe øyet for detaljer (og øret for suverene røverhistorier) er med andre ord intakt, men den amerikanske sørstatsmytologien må denne gangen vike for en mer resignert disseksjon av individuelle vanskjebner (”This Fucking Job”, ”The Fourth Night Of My Drinking”).
Jeg tar meg i å savne Jason Isbell, gitaristen og vokalisten som bidro med flere av de sterkeste kuttene på bandets mest helstøpte album (fra Decoration Day til og med A Blessing and a Curse). Heldigvis bidrar nestkommanderende Mike Cooley og Isbells ekskone Shonna Tucker med flere av platens høydepunkter, fra den infame powerpop-skrønen ”Birthday Boy” til várt røffe ”You Got Another”.
Det er likevel fortsatt Patterson Hood som er den ubestridte lederen i bandet. Han treffer med det potente startskuddet ”Daddy Learned To Fly” og vakre ”The Flying Wallendas”, mens ”Santa Fe” og Court TV-inspirerte ”The Wig He Made Her Wear” unnlater å gjøre noe varig inntrykk. De er dessverre ikke alene om det. Albumet er visstnok skrudd sammen i hui og hast, og det føles hørbart, både på innstilling, lyd og låtmateriale.
The Big To-Do anbefales alle som kjenner og elsker bandet. Er dette et nytt bekjentskap, sier du? Da starter du heller med The Dirty South.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, drive-by truckers, Lydverket, marius asp, plate, The Big To-Do
En meget bra anmeldelse. Er en ihugga DBT fan siden A southern rock opera (2001), men jeg synes det er noe halvhjertet over litt for mye av materialet deres på de to siste utgivelsene. Veldig synd at de ikke legger mer finesse i arbeidet. Mike Cooley burde tatt over roret. Kanskje burde de gå hver for seg. Det står vanvittig respekt av det de har fått til, og forhåpentligvis vil flere oppdage katalogen deres. Og så kommer combacket.
Savner også Isbell i Drive-By Truckers, men samtidig er det da herlig å få hele album med bare hans sanger, som etter mitt syn alltid var de beste i bandet.
Fjorårets «Jason Isbell And The 400 Unit» overgår etter min mening både dette og forrige album til DBT.
Skulle ønske jeg kunne ta tilbake kommentaren over. Tar meg sjøl i å høre på The big to-do om igjen og om igjen. Den vokser noe sinnsykt på deg.
Den er drit bra!
Bra plate som bare blir bedre og bedre. Leste en ydmykende og hånlig svensk anmeldese av plata, at bandet minnet han om bandet rednex. Det enda band jag kan komma på som liknar Drive-By Truckers är Rednex mm.
Bare noe sprøyt. Bandet er jo jævlig bra.