Nightwish - Imagenaerum
Slitsomt nattønske
Kom ut av skapet, o’ beskjemte elskere av symfonisk metal: Nightwish har gitt ut sitt største, mest varierte og bombastiske verk noensinne.
Finnene i Nightwish har i løpet av det siste tiåret høstet enorm popularitet med sin symfoniske metal. Plater som Oceanborn, Wishmaster, Century Child, Once og Dark Passion Play har solgt millioner verden over. Dette gjør Nightwish til Finlands tredje mestselgende band, og en av hjemlandets største musikalske eksportvarer.
Mange forbinder Nightwish med Tarja Turunens klassiske sopran, men det begynner å bli noen år siden hun forlot bandet og svenske Anette Olzon tok over. Imaginaerum er Nightwishs sjuende studioplate og den andre med Olzon på vokal.
Imaginaerum forteller historien om en gammel, døende komponist som erindrer sin ungdom. Det kan høres ut som plottet i en klisjéfilm, ikke sant? Vel, det er det også. Neste år kommer nemlig musikalfantasyfilmen med samme navn og historie, regissert av Stobe Harju. Nightwishs medlemmer skal selv spille små roller i filmen, og da kommer det vel ikke som noen bombe at musikken fra skiva akkompagnerer det hele.
Og her er det mye å svelge. Det virker som låtskriver og synthist Tuomas Holopainen har hentet ut alle sine inspirasjonskilder samtidig, og at disse har kulminert i et kjempeeventyr. Holopainen har blitt inspirert av Tim Burton, Neil Gaiman og Salvador Dalí, og har hentet referanser fra alt fra Hans Zimmer og Danny Elfman til Pantera og Paradise Lost.
Marco Hietala står for basslinjene og en del sang, Emppu Vuorinen trakterer gitaren og Jukka Nevalainen er stødig på trommesettet. Pip Williams har tatt seg av orkesterarrangeringen, og gjestemusikere har bidratt med uillean pipes, tinnfløyte, bodhran, bouzouki, hardingfele, sorna og ”etnisk” perkusjon. Imaginaerum er sannsynligvis gruppas mest ekstravagante og fantasifulle prosjekt så langt, og hvordan de skal overgå dette er vanskelig å forestille seg.
Albumet åpner med ”Taikatalvi”, finsk for ”magisk vinter”. En spilledåse, kor, strykere og fløyter setter den rette snøfnuggstemningen, og bassist Marco Hietala synger en sår voggesang på morsmålet. Det glir etter hvert over i singelen ”Storytime”. Den dramatiske, melodiske og fengende låta gikk rett inn på førsteplass på de finske hitlistene. ”Storytime” er skrevet for å bli nummer én, og dette fyrverkeriet av en ABBA-power metal-sang kan gi selv den mest hardbarkede rockeren frysninger.
”Ghost River” følger i samme spor med Rammstein-vibber, gladsoloer på gitar, synth og symfoni. Noen av riffene er til tider veldig heavy, og melodien består av store kontraster, orkesterbrekk og et spesielt samspill mellom Olzon og Hietala. En tydelig Van Halen-referanse stikker seg frem, og får en umiddelbart til å tenke på ”Ain’t Talkin’ ’bout Love”.
Men så går det nedover. ”Slow, Love, Slow” er en småflau, jazzy, pianopreget låt inspirert av 1930-tallets nattklubbmusikk, spansk gitar og David Lynch. Denne må ha blitt skrevet spesielt for filmens del, for musikken passer ikke inn på plata. Den kler derimot Olzons stemme godt, og det gjør også ”I Want My Tears Back” der hun får hjelp fra Hietala.
I ”Scaretale” kommer Nightmare Before Christmas-følelsen virkelig inn. Det er kanskje platas hardeste låt, med ville rytmer, heksestemme og dukkeaktig skremselstaktikk. Den er derimot altfor tegnefilmmarerittaktig til at den kan tas seriøst, og overgangen til ”Arabesque” gjør det hele hakket mer usaklig. Melodien kunne vært hentet fra en Hollywood-blockbuster med handlingen lagt til vill kameljakt i Egypt.
”Turn Loose the Mermaids” tar en annen overraskende vending. Den er keltiskinspirert og har litt sånn sitte-ved-leirbålet-med-gitaren-følelse til å begynne med, men hopper plutselig over til et parti med spaghettiwesternestetikk. Det er underholdende, men merkelig, og får en til å lure på hva som egentlig skjer i filmen, ikke hva neste melodi er.
Balladen ”Rest Calm” og mid-tempostykket ”The Crow, The Owl and The Dove” er tamme i forhold til resten av materialet og går rett i glemmeboka. Heldigvis kommer ”Last Ride of the Day” og rister deg våken med mer ABBA-metal, før det går over i det 14 minutter lange verket ”Song of Myself”. Det er filmatisk, dramatisk, hviskende, skrikende, poetiske snakkepartier, opp, ned, mykt og hardt. Men til tross for variasjonene føles det etter hvert langdrygt. Til slutt kommer tittelsporet, en instrumental oppsummering av albumet der orkesteret får skinne og ørene hvile.
75 minutter med så svære ideer kan bli litt for mye for en stakkars lytter. Albumet er godt produsert og henger greit sammen, men det voldsomme jaget sliter ut den som hører på. Musikerne spiller bra sammen og er dyktige på hver sin måte, kanskje med unntak av Anette Olzon. Hun behersker rolige og stille partier, men den spede stemmen greier ikke å bære lydbildet gjennom en hel Nightwish-plate. Man kan si mye om Tarja, men hun hørtes i hvert fall godt.
Det kan bli spennende å se filmen som kommer i 2012. Imagenaerum skal i utgangspunktet være en selvstendig, musikkfokusert plate, men levende bilder vil sannsynligvis bidra til å endre hvordan man lytter til og oppfatter den.
Nightwish har alltid vært et elsk-hat-band, og det er sjelden langt mellom totalslakt og lovprising. Men jenter i fløyelskorsetter, Corpsebride-tatoverte oppviglere, undercutfriserte tenåringer og rollespillere verden over kommer helt sikkert til å gå amok og rulle D-50’ene sine til topps. Det hjelper derimot ikke når tallet 3 også finnes på terninger med femti sider.
Helle Stenkløv
Tags: anmeldelse, Helle Stenkløv, Imaginaerum, Lydverket, Nightwish, plate
Gleder meg til denne eg.Men er enig i at Anette Olzon sin stemme er i speeste laget.Men musikken er forhåpendligvis like bra som vanlig
«Men jenter i fløyelskorsetter, Corpsebride-tatoverte oppviglere,
undercutfriserte tenåringer og rollespillere verden over kommer helt
sikkert til å gå amok og rulle D-50’ene sine til topps.»
Dette kunne du spart deg for Helle Stenkløv.
«75 minutter med så svære ideer kan bli litt for mye for en stakkars lytter.» Tja, jeg tenker litt mer slik at de som kjøper plata, er de som er interesserte i å høre på disse svære ideene. Jeg er i hvert fall det! Skjønt ja det er synd at Anette Olzon sin stemme ikke alltid holder helt mål i forhold til resten av bandet…
Klart det! Men hvis en skal tenke på den måten kan alle plater få seksere.
tilnærmet lik alle plater kan få seksere, det kommer kun an på hvem som anmelder den. en anmeldelse er så å si aldri objektiv.
Det var humoristisk ment, Anders Frøsland.
Ja vel da
Det var humoristisk ment, Anders Frøsland.
Jeg har aldri sett helt poenget i musikkanmeldelser. Musikksmak er i aller høyeste grad subjektivt, og som du sier kommer mange til å lovprise platen. Måten du ordlegger deg, humoristisk eller ikke, får det til å høres ut som deres mening om musikken på et eller annet vis er feil. Jeg er enig med Andreas Frøsland, den kunne du spart deg, ikke minst fordi du generaliserer fanbasen. Jeg innser at som musikkanmelder skal du gi din oppriktige, subjektive mening, men hvis du ønsker å gjøre det poenget at det er for spesielt interesserte, prøv å ikke stigmatisere de spesielt interesserte i samme setningen.
Jeg har aldri sett helt poenget i musikkanmeldelser. Musikksmak er i aller høyeste grad subjektivt, og som du sier kommer mange til å lovprise platen. Måten du ordlegger deg, humoristisk eller ikke, får det til å høres ut som deres mening om musikken på et eller annet vis er feil. Jeg er enig med Andreas Frøsland, den kunne du spart deg, ikke minst fordi du generaliserer fanbasen. Jeg innser at som musikkanmelder skal du gi din oppriktige, subjektive mening, men hvis du ønsker å gjøre det poenget at det er for spesielt interesserte, prøv å ikke stigmatisere de spesielt interesserte i samme setningen.
Nightwish, Korn og Nickelback. Dere har virkelig kommet til bunnen av lyttebunken nå Lydverket?
«Corpsebride-tatoverte oppviglere, undercutfriserte tenåringer»
MYE jeg ikke skjønner her.
Neida. Herlig symfonisk metal er helt greit for meg. Og vel så det ….
Neida. Herlig symfonisk metal er helt greit for meg. Og vel så det ….
«ABBA-power metal-sang»… seriøst hva røyker dere a?
«Ghost River følger i samme spor med Rammstein-vibber, gladsoloer på gitar, synth og symfoni.» Gladsoloer, Rammstein-vibber og en referanse til Ain’t Talkin’ ’bout Love? Fordi introen er spillt på gitar da eller? Kan ikke si at det er særlig store likheter der verken i sound eller notevalg.
Virker som journalisten allerede hadde en klar mening om hva hun skulle mene før hun overhodet hørte på albumet. Kanskje bedre å holde seg til å anmelde samlebåndsmusikk og overlate de litt mer gjennomarbeidede produksjonene til noen som tilogmed har hørt på de bandene som det refereres til…
Jeg hørte albumet fire ganger før jeg anmeldte det, og mener fortsatt det er flere referanser til nevnte band og glad-power metal i akkurat de melodiene.
En anmelder må alltid møte albumene med et åpent sinn. Ellers hadde det, som tidligere nevnt, blitt mange flere enere og seksere.
Jeg har for øvrig hørt alle Nightwish-albumene før. Og selv om en anmeldelse skal være mest mulig objektiv vil det subjektive alltid blande seg inn. I tillegg har de færreste mennesker like måter å tolke ting på. Dersom du liker plata og mener noe annet er vel det det viktigste? En anmelder bør ikke styre hva folk skal høre på.
«Nightwish har gitt ut sitt største, mest varierte og bombastiske verk noensinne. »
Jeg syntes ikke denne åpningen er meget objektiv. Du stadfester at de aldri før har fått, og aldri noensinne i fremtiden kommer til å få… trommevirvel en bedre plate enn verdt terningkast 3 fra deg.
Du kan forsvare min påstand så mye du vil. Men mange føler nok denne anmeldelsen virker mer subjektiv enn det den er i dine øyne.
«Terningkast 3+største verk noensinne» er det jeg har å komme med.
Og visst virkelig alle de tidligere albumene var verdt maks terningkast 3, så er det et under att gruppa fortsatt holder på.
Om ikke så kan det være at gruppa stadig vekk har ett element i seg som ikke anmelderne forstår.
Istedenfor å sammenligne med Abba og Rammstein så kunne du vist oss at du visste hva du snakket om, ved å sammenligne skiva mot tidligere Nightwish skiver, for eksempel det forrige studioalbumet.
Creds for at du svarer Helle. En plateanmeldelse tar skjelden alt på kornet uansett terningkast.
Hei igjen!
At noe er stort, variert og bombastisk betyr ikke nødvendigvis at det er det beste albumet deres. De har gitt ut firere og femmere før, og det er mulig jeg burde ha nevnt det også. Men jeg skjønner hva du mener.
Takk for saklig kommentar selv, Anders!
du må nesten sammenligne de med noen da, vet ikke om noe band her som er en suksess akkurat, dessuten har de sonata arctica der borte også. hvis du gir den album terning kast 3 må du nesten bruke to forskjellige terninger. en for norge og en for resten av norden. opeth er svensk, royal hunt er dansk;) norske band i symfo power metal jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet om noen.