Da Hercules And Love Affair i 2008 så dagens lys med det kritikerroste, selvtitulerte debutalbumet sitt, var det med en ikke mindre enn genierklært vokalist på laget: Antony Hegarty fra Antony And The Johnsons. Det sørget for betraktelig mer oppmerksomhet enn hva DJ og produsent Andy Butlers New York-baserte discoprosjekt ellers ville fått – uten at det var noe mindre fortjent av den grunn.

Denne gangen har ikke Butler noen kjendis å lene seg på, faktisk er det bare ham selv og Kim Ann Foxman som står igjen fra forrige bandsammensetning. Men la det være sagt med én gang: Hercules And Love Affair klarer seg utmerket uten Antony. De nyrekrutterte vokalistene Shaun Wright og Aerea Negrot viderefører på upåklagelig vis grepet med å la velklingende popvokallinjer ha en bærende plass i lydbildet, men kan også være tøffe når det trengs. I «Answers Come In Dreams» fører en dramatisk vokal an i det Grace Jones-funky lydbildet, sydd sammen som et lappeteppe av synthbeats, enkle piano- og gitarriff, pulserende discobass og litt blåserpynt på toppen. Kanskje ikke så rart når siste fersking i bandet er Mark Pistel fra Meat Beat Manifesto, som blant annet har jobbet med nettopp Grace Jones.

Men der forrige utgivelse i all hovedsak tok utgangspunkt i klassisk disco, har Butler og co. denne gangen også tatt et skritt videre på musikkevolusjonsstigen, til housens tidlige år. Lydbildet er rent og åpent, med et deilig dumpt grunnkomp som toppes med enkle, spisse detaljer. Stilreferansene ligger tjukt utenpå produksjonene, og vises ikke minst tydelig visuelt i videoen til førstesingel «My House»:

Selv om Hercules And Love Affair har føttene solid plantet i musikkhistorien, er det hele tiden med en frisk og oppdatert innpakning. Og discoen er på ingen måte fraværende, hverken den amerikanske eller den europeiske. Det nydelige åpningssporet «Painted Eyes» lar en LCD Soundsystem-skitten basslinje møte strykere, myk orgelklimpring og synthpopvokal, og «Falling» kjører på med både kjølig synth og varmende bass, gitar, orgel og blåsere. «Leonora» er på sin side den vakreste discoballaden undertegnede har hørt på lenge, der den beveger seg i nabolaget til Mike Simonettis diverse Italians Do It Better-prosjekter. Noen roligere stunder er det også plass til på Blue Songs, fra «Boy Blues» progpop til den melankolske, svale elektropopen i «Blue Song» og den fortryllende, seigt nakne avslutningen «It’s Alright».

Hercules And Love Affair er langt fra de eneste som beveger seg i disse disco- og houselandskapene om dagen, men der andre leverer enkeltstående dansegulv- og blogghits, er bandet blant de som både bryr seg om og lykkes i å utnytte albumformatet. Både det jevnt høye låtkvalitetsnivået, variasjonen, oppbygningen og ikke minst vokallinjene gjør Blue Songs til en plate som er like fin å lytte som å danse til – uten at dét betyr at ikke mesteparten av låtene får det til å rykke i diverse bevegelige kroppsdeler. Og da er vel alt som det skal være.

Her hører du albumet i sin helhet:

Tags: anmeldelse, Blue Songs, disco, Hercules and Love affair, house, My House, rannveig falkenberg arell, Terningkast 5