Jeg anbefalte dem på forhånd; har spilt den årsferske debuten Astro Coast i filler, og tråkket entusiastisk i retning Sjøsiden for å se de pur unge guttene i Miami-bandet Surfer Blood levere det jeg trodde skulle bli en av årets beste Øya-konserter.

Kanskje hadde jeg forvillet meg i egen naivitet - et ganske ferskt band som også på plate er er slags ung remix av 90-tallets skranglete indie er kanskje ikke det man bør forvente mest av på en utendørsscene. For selv på sommerhitmonsteret «Swim» sliter Surfer Blood med å nå ut til publikum. Det rår en slags omvendt magnetisme mellom de oppmøtte og bandet på scenen; Det sedvanlige, stillestående øyapublikummet gir ikke spesielt mye tilbake til de litt sjenerte gutta på scenen, men bandet gir heller aldri publikum noen grunn til å ta av.

Lyden spenner fra å være tidvis upåklagelig til å ødelegge en nydelig låt som «Harmonix». Og selv om de spiller tight og godt, er det lett å føle et savn etter mer trøkk, mer selvsikkerhet og en større sultfølelse fra bandet. Vokalist John Paul Pitts synger imidlertid veldig godt det meste av tiden, han er noen ganger overtydelig i både diksjon og kroppsspråk, men det sjenerte vesenet er særdeles sjarmerende der han står og myser mot sola. Nevnes må også bassgangene; de sørger for et sårt tiltrengt driv og tempo.

Surfer Bloods konsert er aldri direkte dårlig – om enn noe slapp. Med litt mer trening i å fremføre det glimrende låtmaterialet de har å by på kommer det nok til å vokse frem et band som klarer å knekke koden om hvordan man klarer å være et inspirerende liveband og fremdeles holde det indie – jeg gleder meg.

Tags: anmeldelse, astro coast, Surfer Blood, swim, trine aandahl, øya, Øya 2010, øyafestivalen