Jónsi & Alex: Riceboy Sleeps

[XL Recordings / Playground Music]

Hoisann, hvor stille det står når Sigur Rós-vokalisten gir seg meditasjonsmusikken i vold.

Jón Þór Birgisson kan sies å alltid hatt en hang mot det meditative, selv om moderbandet på de siste albumene har beveget seg mer i retning av det konsise. Når han nå går i tospann med den britiske kjæresten Alex Somers er det med det audiovisuelle kunstkonseptet Riceboy Sleeps, som er et langt steg inn i saktegående, instrumental ambient.

[youtube Y_WibI-UXg4]

Riceboy Sleeps fortoner seg som et knippe temmelig stillestående lydkulisser som ofte har et underskudd på fremdrift og mangel på fengslende elementer. Innslag av blåsere (som på ”Atlas Song”) er kjærkomne, det samme er det klangrike pianoet og de små dryppene av Jónsis stemme på albumbeste ”Indian Summer”.

Duoen legger seg tidvis nokså tett opp mot Sigur Rós’ lydbilde og melodier, og når dette står på som verst føles det direkte slemt at de ikke kan hive på bare den minste vokal- selv om dette naturligvis ville gjort Sigur Rós-assosiasjonene mye sterkere. Korbruken på den noe uferdige ”Boy 1904” gir litt ubehagelige gregorian chant- og Stonehenge-druide-assosiasjoner, og den toner ut med en følelse av at den bare setter stemningen uten å gjøre flere forsøk på å berøre lytteren.

Jónsi & Alex’ debut hadde hatt godt av å bøye seg i flere retninger, og den blir for ofte irriterende fremdriftsvegrende, inspirasjonsfattig og mest som en øvelse i ambientsjangeren å regne.

Jørgen Hegstad

Tags: album, anmeldelse, jónsi & alex, riceboy sleeps, Sigur Rós