For de få hundre som hadde samlet seg i pit’en kom sannsynligvis festivalens høydepunkt i det Quik valgte å gjøre sistelåta ”Tonite” blant publikum i en improvisert moshpit, fremfor oppe på scenen. Og det var utvilsomt moro for oss andre å bivåne superprodusenten og pionéren hoppe rundt blant dedikerte unggutter som knapt var født da fantastiske Quik is the name slapp i 1991. Dessverre sto de første femogfemti minuttene ikke i stil med de siste fem. Da kunne nemlig legenden levert noe virkelig legendarisk. Slik ble det ikke.

For å ta det banale først – været var faktisk et problem. Quik er tross alt kongen av feelgood-barbeque-låter, og musikken hans er som skapt for 26 grader og sol. Dermed blir det også vanskelig å kvitte seg med tanken på at både Quik selv og publikum hadde kommet langt bedre ut av det i en annen setting enn øsregn og seksten grader. Forholdene lå altså rett og slett ikke til rette for den potensielt fantasiske gig’en mange av oss drømte om på forhånd. Jada, det blir meningsløst å skylde på Quik for hans manglende kontroll over metereologiske forhold, men det gik uten tvil utover  konserten. Strukturen på settet skal han derimot få ta fullt og helt ansvar for selv. Og den var i beste fall frustrerende.

Som de fleste andre amerikanske rappere valgte Quik å legge inn tributes til døde rappere. I tillegg hadde han med seg en DJ som fikk overveldende god plass å boltre seg på med mer eller mindre uengasjerende turtablism-skills, og resultatet ble en konsert som aldri kom i gang. Talende nok spilte Quik kun to låter  (en av dem fantastiske «Jus Lyke Compton») før første 2pac/Bigge-turntablism-tribute var i gang. Med en backkatalog av Quik sitt kaliber, burde det strengt tatt være unødvendig å bruke en tredjedel av settet på Nate Dogg- og Pac-låter, og konserten endte opp med å bli like off-beat og haltende som deler av DJ’inga vi brukte altfor lang tid å måtte forholde oss til.

Desto tristere blir de overnevnte problemene av at Quik de låtene han faktisk spilte, stort sett fokuserte på de fantastiske første par skivene sine spedd ut med høydepunkter fra de senere tingene. Musikalsk snakker vi altså en godtepose av dimensjoner, og blant annet høydpunktet «Can You Werk Wit That» og en finfin versjon av «Down, Down, Down» satt mer enn godt nok. Ikke minst var det herlige Tony Toni Toné–kuttet «Let’s Get Down» rett ut en fryd å høre igjen. Dessverre fikk vi altså aldri mer enn et par tre spor før en ny tribute eller et nytt brekk i konserten var på trappene igjen og all flyt og feel forsvant. Hovedpersonen selv tidvis B-walka, småprata og prøvde sannsynligvis så godt han kunne å levere, men med idiotisk struktur og elendig vær ble det hele en mye tristere affære enn noen hadde håpet på. På tross av å ha noen av verdens beste rap-låter på lager.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, festivalsommer11, hove, hovefestivalen 2011, konsert, Lydverket, Quik