Fredagsfinalen i Austin var på nippet til å ruineres av verdens verste band. Svenskejentene er imidlertid sterke nok i Texas til å ta tak i både meg og Perez Hilton.

Austins Pangaea fremstår som en blanding av Cosmo og Onkel Donald i Oslo, krydret med innslag av amerikansk veikro og beduinestetikk. Det hjelper ikke aldri så mye at det er Billboard – eller kanskje nettopp derfor? – som er vert for kvelden. Klientellet ligner ikke noe annet sålangt inn i SXSW, sannsynligvis hjulpet av at det er helg, spring break og klubben befinner seg noen kvartaler unna det rikholdige smørøyet vanlig dødelige (ikke Lydverkets utsendte, selvsagt) først og fremst forholder seg til omkring 6th street.

Tilsynelatende alle unge kvinner her kommer fra Dallas, er grunne og laget av penger. Karene ligner personifiseringen av amerikanere med tribal-tatovering og dårlig musikksmak, og har – vel – dårlig musikksmak. Å se tre voksne menn med hårsmultring i trynet sikle over og fotografere setlista til australske The Vines på bordet foran deg er vondt. I hvert fall etter å ha måtte høre de siste nummerne fra dette grungemarinerte makkverket.

Vokalist Craig Nicholls skal ha slitt med Aspergers. Om det er forklaringen på hans steinalderbrøling mellom låtene er usikkert, eller radbrekkingen som iverksettes mot slutten. Den verste coveren jeg til dags dato har vært vitne til. Minuttene som går med på å høre The Vines tolke OutKasts kjempelåt «Ms. Jackson» får jeg aldri tilbake. En sylte av kvasi-følsom, grufull kassegitargrunge har tatt en del av livet mitt, og attpåtil brukt den tiden på å maltraktere en sang jeg har satt stor pris på. Jeg kan være merket for livet.

[youtube x0Vy8PywZTM]

Ingen tvang meg til å være der. Egentlig. Skulle jeg derimot endelig få oppleve Robyn live, var det ikke annet å gjøre enn å vente tålmodig – køene er latterlige i helgen. Etter enda noen Miller Lights, gutterombesøk for å slå av en prat med den velkledde, New Orleans-fraflyttede dovakten Malik og Tex-ass-studier med min medsammensvorne, Mats, kommer hun endelig. Robyn. Sveriges keiserinne.

Svartkledd med blonder, med den sedvanlig lange, lyse panneluggen på toppen tar hun sats. Lyden spiller ikke på lag, Robyn holder masken og gir hele seg til et tilsynelatende skremt, men underholdt publikum. «Be Mine!», «Konichiwa Bitches», «Handle Me» og «Who’s That Girl» fra det selvtitulerte albumet hun slapp i 2005, men ikke før for noen måneder siden i USA, kler livesettingen. To batterister og keyboards skaper både trøkk og stemning for en perfekt klubbkveld, selv om publikum ikke er fullstendig med på notene. Selv ikke når Robyn freestylerapper, leker seg litt med «Buffalo Stance», «Sexual Seduction» og «Push It», eller når hun avslutter settet med Kleerup-singelen «With Every Heartbeat».

Men, Mats danset. Undertegnede tillot seg noen hopp og samsang. Perez Hilton? Bloggdronningen har tydeligvis hjerte for den svenske favoritten. Han sang med på samtlige nummer, bortsett fra på Robyns ekstranummercover av Princes «Jack U Up». Da hadde han rukket å ta på solbrillene igjen og småjogge ut av lokalet. Like greit. Coverversjoner var ikke det vi var kommet for, av verken Prince eller OutKast.

[youtube Y2LXDQ3yFwU]

Tags: Robyn Kleerup, SXSW, The Vines