Skambankt, Slottsfjell

(Foto: Christian Roth Christensen)

Kjellerband som har knekt mer enn FrP-koden

Skambankt har helt klart blitt et band mange holder kjært, noe de om lag 4000 festivalgjengerne som møtte opp ved Kastellscenen fredag kveld er et tydelig bevis på. Med utsikt over den mørkeblå Vestfjorden og godt på overtid entrer rogalendingene scenen. Det er noe veldig lite pretensiøst ved Skambankt. Beskjeden lyssetting, sortkledd band og norske tekster som egner seg ekstremt godt til allsang, gjør bandet til den perfekte opplading til Turboneger som avslutter senere samme kveld.

Mange hender er i været allerede fra første stund, mens vokalist Terje Vinterstø Røthing synger om «Vår Bør» med troverdig  sårhet og rasp. Vinterstø Røthing er definitivt ingen stor vokalist, men det spiller på en måte ingen rolle så lenge han fremstår som en fullblods profesjonell og likandes scenepersonlighet. Et ydmykt «E dokke med oss?» er alt som skal til for at allsangen runger i det «Skambankt» fra debuten lydlegger ruinene på fjellet. Tidvis mye gitarteknisk krøll for gitarist Hans Egil Løe gir konserten en dupp, man får nesten følelsen av at lyden er innstilt i såkalt «selgermodus»; med lav gitarlyd for at »kundene» ikke skal skremmes vekk. Dette blir imidlertid for en bagatell å regne når «Løgnprofitør» og kanskje spesielt kanonlåta og radiohitten «Dynasti» låter übertight. Bandet overvinner motstanden ved å spille på lag med publikum, og skaper en fin følelse av «communal thinking». Dermed tar de fokuset vekk fra det som for et band fremstår som et mareritt, nemlig lite samarbeidsvillige kanaler.

Skambankt spiller oppskriftrock, med beinharde nikk til Motörhead og Stooges. Singelen «Malin» gir allsang på grensen en utfordrer, og idet trommeslager Børge Henriksen flekker en lubben torso, er det bare å ta imot kvalitetene dette bandet besitter. Skambankt låter som et kjellerband som har knekt stadionkoden, der publikum til stadighet inviteres med inn i et univers som består av en kombinasjon av erfarenhet, svette, enkel bluesriffing og testosteronfremkallende hey!hey!-rop. Kanskje er det nettopp disse ropene som får en god del av publikum til å tenke på bandet som snart entrer hovedscenen, ihvertfall sjangler denimkledte festivalgjengere bort fra scenen under toppnoteringen «O Dessverre». Men det gjør liksom ingenting så lenge dette er et band som med rutine drar opp vesle Iselin fra Sandefjord på scenen og får henne til å telle opp.

«Slukk meg før eg brenner» er svakt savnet, men i alt har Skambankt bevist at de er et av de skamløst beste norskspråklige livebandene i Norge for tiden. Selv med teknisk rot.

Tags: Lydverket anmelder, skambankt, slottsfjell, Slottsfjell09, Slottsfjellfestivalen