Wolfmother - Cosmic Egg
Sjelløs stjeling
Wolfmother: Cosmic Egg [Interscope/Universal] Wolfmother-frontmann bytter ut mannskapet og sitter igjen med et tomt skall. Det er aldri annet enn et sykdomstegn når et band, etter å ha hatt et kommersielt gjennombrudd, finner splittelse i bandet grunnet ”creative differences” (se bare på kanadiske Hot Hot Heat). Dette skjedde også med Wolfmother etter den monsterselgende debuten […]
Wolfmother: Cosmic Egg
[Interscope/Universal]
Wolfmother-frontmann bytter ut mannskapet og sitter igjen med et tomt skall.
Det er aldri annet enn et sykdomstegn når et band, etter å ha hatt et kommersielt gjennombrudd, finner splittelse i bandet grunnet ”creative differences” (se bare på kanadiske Hot Hot Heat). Dette skjedde også med Wolfmother etter den monsterselgende debuten fra 2005, og nå er det bare vokalist/gitarist Andrew Stockdale igjen. Cosmic Egg er hans egen bedrift, der den nye besetningen kun fungerer som backing for hans evige hangup på syttitallets øsende bluesrock.
Han har også byttet ut produsent Dave Sardy med den enda mer trøkkorienterte Alan Moulder (A Perfect Circle, The Killers), og sammen har de gnuttet ned et lydbilde som låter som en million australske dollar, men som ikke klarer å skjule det faktum at Stockdale rent musikalsk har intet nytt å tilføre. Dette har også vist seg i at man her ikke har noen ny hit av ”Woman”-ske proporsjoner, men en god del låter som forsøker på dette. ”New Moon Rising” er den som vel kommer nærmest, men den klarer aldri å riff-feste seg på hjernen slik de klarte på debutens mest minneverdige øyeblikk.
Iblandet litt new-age-babling av typen ”In time you will find many things found in the ordinary/could it be, what you see, many things are extraordinary” og ”would you like to walk into the Kingdom of the Sun?/we could walk into the fields and see where it’s begun” og en lei, Axl Rose-aktig stemmeknekk på albumets roligere spor er Cosmic Egg blitt et sjelløst, pregløst album som produksjonsmessig sikter mot kosmos, men ender opp som eggerøre.
Jørgen Hegstad
Tags: alan moulder, anmeldelse, cosmic egg, Jørgen Hegstad, Wolfmother
Pøsj, eggerøre er jo godt. Jeg digger plata. Mye mer groovy og tøff enn den første spør du meg. Digger at det til tider høres ut som Sabbath. Favorittrack: 10,000 Feet. Rawr. Terningkast 5.
2???
Cosmicc Egg er mye bedre enn det! Greit nok at det ikke var grensepsrengende revolusjonerenes, men det var da heller ikke første skiva?? Er enig i at albumet kunne vært bedre, men å gi den terningkast 2 er latterlig. Wolfmother er ikke The Killers. De skal ikke ha en «Extreme Makeover» for hvert album.. De er WOLFMOTHER. De skal høres ut som de er fra det dypeste 70-tallet.
Hvilke utgivelse er det du anmelder forresten? Er jo en del av de.. Har selv Deluxe Edition + et par «Australian Digital Bonus Tracks», som absolutt er å anbefale!
Er mest enig med Lene her: Terningkast 5/4. Minst.
Hallo ja! Jo, jeg mener da altså at de ikke skal ha en extreme makeover heller, men at de denne gang (eller da Stockdale sjøl) ikke tilfører noe nytt til sjangeren heller, det er jo nok av artister av nuet som høres ut som om de er fra det dypeste 70-tallet og allikevel har en personlig nerve av egenart og/eller de gode riffene (som også WM hadde på førstealbumet).
Den versjonen her anmeldt, og dette beklager jeg at jeg glemte å nevne, er den vanlige, 12-spors-utgaven der siste låt er «Violence Of The Sun».
Jeg har ikke hørt mye musikk som ligner på Wolfmother og Cosmic Egg, og det vitner om nettopp egenart. De tyngste låtene på Cosmic Egg er noe av det råeste jeg har hørt i år, og det er flere fengende gode riff å ta av. Plata er kvalitet i mine ører selv om noen spor er mindre interessante. Jeg vet at anmeldere sier hva de selv mener, og at du kommer til å forsvare den toeren i det uendelige. Det er greit, men albumet har stort sett høstet poeng i den øvre delen av skalaen i andre omtaler.
Ser synspunktene dine Jørgen, og respekterer de, men er ikke helt enig..
Utgaven jeg har, er den amerikanske iTunes-deluxe-versjonen med 16 sanger (Blant annet med Back Round, som kanskje er en av de beste på plata!) og akustiske versjoner av Sundial og Cosmic egg + coverlåtene Mannish Boy (av Muddy Waters), Don’t Let It Bring You Down (av Neil Young) og til slutt: If 6 Was 9 (av the Jimi Hendrix Experience). Anbefaler sterkt denne utgaven i forhold til den «vanlige» med 12 spor!
Er vel kanskje litt spesielt å ha så faste meninger om hvordan Wolfmother «bør være» etter bare ett album, Kristoffer? Å ha evne til å fornye seg er viktig. Jeg for min del har bare hørt New Moon Rising, det er jo forsåvidt en ålrait låt, selvom det er litt urovekkende at jeg føler jeg kan den utenat etter bare å ha hørt den to ganger.
Fikk skiva i går, og rockeblodet begynte å bruse i årene fra første riff. Mener at Wolfmother har laget en god oppfølger til førsteskiva, selv om (som andre også har nevnt) en umiddelbar hit mangler. Men dette er da også positiv. En god skive må man lytte igjennom flere ganger før låtene fester seg ordentlig, og dette ser ut til å være en sånn skive. Terningkast 5
[...] This post was mentioned on Twitter by NRK Lydverket, Jørgen Hegstad. Jørgen Hegstad said: har anmeldt ny Wolfmother: http://bit.ly/2CCd0b [...]
Jeg må si at jeg syntes at dette er en solid skive. Der den første var basert rundt de store riffene baseres denne plata rundt mer melodiøse linjer og en vanvittig trøkk fra hele bandet. Å gi denne plata 2 må jeg si at jeg syntes er ufortjent. At de sier at det er så mange som gjør det samme må jeg si at jeg er uenig, for det er ikke mange band i verden som spiller likt som dette.
Se hva Mike Patton har og si om WM http://www.youtube.com/watch?v=ZKDvJTxZDbA
når noen kritiserer Woman av Wolfmother og sier «What year are we in? Wolfother suck!», sier det egentlig mest om den som sier det selv. Mike Patton kan ta seg en bolle! (Det kan forsåvidt også Jørgen Hegstad…)
Mike Patton er en morsom liten dooshbag. Har noen virklig hørt Faith no More? Lordi er et bedre band en det søpplet der..
Mike Patton drives av å eksperimentere og teste grenser. FNM, Nathaniel Merriweather, Tomahawk, Mr. Bungle, det greiene han gjorde med Dave lombardo. Han er superkreativ. Og da får du ikke tenning av formel-rock som Wolfmother.
Men ekte musikkelskere klarer å nyte begge.
Gleder meg til å se anmeldelsene av Them Crooked Vultures som spiller mye av det samme som Wolfmother. TCV kommer til å høste terningkast 6 fordi det er en redaktør i NME som liker de, samt at det sikkert ikke er noen i NME som liker Wolfmother. Man kommer ikke til å å høre noen av den meningsløse 70talls-sytingen som har preget alle Wolfmother-anmeldelser. Det kan virke som om man ikke trenger musikalsk utdannelse for å være musikkanmelder. Det som skal til er å kunne engelsk for å oversette NME eller ctrl c ctrl v.
Jeg har aldri sett makan til et samlet pressekorps som har slaktet Wolfmothers 70-tallsflørt og beskyldt dem for enten plagiat eller kommet med sarkastiske slengbemerkninger om deres mangel på innovativitet kun fordi de spiller 70-tallsrock.
NME, faktisk.
Jeg synes vel heller det er uhyre passivt å si at man har lov, når man er Wolfmother eller andre, å skjule mangel på gode, originale riff og/eller andre idéer bare ved å si «fordi vi spiller 70-tallsrock». Det finnes da for helsike nok band som på et eller annet nivå henger fast i et tidstypisk sjanger- eksempelvis Black Lips, Reigning Sound, Black Mountain, King Khan eller for den del The Dead Weather, som allikevel har bevart, skapt eller opprettholdt et eget preg og/eller sjel og kjærlighet til sjangeren og dermed gjort det til sin egen.
Det har, etter min mening, Wolfmother på ingen måte gjort her.
Rocken var som kjent perfekt på 70-tallet; nye sjangere etter den tid er jo bortkastede. Men Black Mountain, Jørgen? Bytt ut den med den tidligere perioden til Cadillac, og jeg er enig.
«Woman» var jo en forferdelig låt, og slett ikke representativ for kvaliteten på den forrige skiva. Det at den nye skiva ikke har noen «ny» Woman tolker jeg bare som et godt tegn.
Cosmic Egg har fått 8 av 10 i Rock Sound, 4 av 5 i Rolling Stone og 8,9 av 10 i IGN. Men i Lydverket har de altså fått terningkast 2? Javell…… Synes nye skiva er kjempe bra!
Her har lydverket virkelig drete på leggen spør du meg. Selvom det muligens ikke er revulosjonerende så bærer jo dette desidert Wolfomotherpreget som gjorde dem til en suksess i 2005. Og i tillegg til at det har dette særpreget så er jo det rett og slett et fett album.
herregud for en latterlig anmeldelse. hvis man hører plata en del ganger blir man fanget av magien.
Uff. det er trist når halvdårlige anmeldere skal prøve å opphøye seg selv ved å fremstille seg selv som «skuffet» over en egentlig bra cd, og vise at de ikke bare digger det som blir sett på som bra, men tørre å «ta standpunkt» selv når de skal anmelde et tidligere anerkjent band. det er akkurat dette som skjer her; denne cden er på godt norsk dritbra, kanskje ikke like god som den forrige – men dog. At den får en toer viser bare en teit anmelders narsissisme og hang til å kun anerkjenne det som er «nyskapende», og avskrive alt som kan høres kjent ut – samme hvor musikalsk rutinert og fengende det er. Denne anmeldelsen beviser bare at det ikke er Wolfmother som ligger nede med sykdomstegn, men en sliten og desperat liksom-annerledestenkende anmelder.
Hei, @Trist!
Hyggelig at du bekymrer deg over min potensielle utbrenthet, men foreløpig går det fint med meg. «(…) ikke bare digger det som blir sett på som bra, men tørre å “ta standpunkt” selv når de skal anmelde et tidligere anerkjent band». Jeg synes det er litt rart at du ikke selv reagerer på forskjellen mellom disse to albumene og denne «tidligere anerkjennelsen», spesielt når 2/3 av bandets låtskrivere og kreative krefter har forsvunnet fra bandet fra debuten til Cosmic egg.
Jeg synes ikke Stockdale som låtskriver klarer seg godt alene, og at han altså lener seg med kraftig overvekt mot det produksjonsmessige. Han blottlegger seg som en middels riff-nasker som produserer karismafattig rockdusinvare. I Wolfmothers tilfelle er ikke dette bare et sykdomstegn, som du sier, men et realt angrep av bleksott.
JH
wolfmother? *gjesp* Neitakk, da hører jeg heller på ekte 70′s rock.
Er det noe jeg aldri har skjønt, så er det anmelderes sterke trang til å utelukkende basere sin vurdering av musikk ved å sammenlikne det med annen musikk. Musikken er alltid nødt til å være såkalt «tidsriktig, nyskapende og original», den skal helst ikke likne på noen annen musikk som er lagd før. Hvis den gjør det, er det negativt. Ja, Wolfmothers musikk likner til tider svært på «syttitallets øsende bluesrock», men det er vel ingen grunn til å nedvurdere musikkens kvalitet? (så lenge det ikke foregår plagiat, noe det ikke gjør).
bra at det i hvertfall finnes et band som kan gjenskape magien fra 70-tallet! cosmic egg er en kanonplate.
Begynner å bli lei av lydverket, virker som at de bare hører på hip hop og rap og aner ikke hva rock er. Blir nesten flau over NRK. Og til dere som sier at Wolfmother er en parodi på 70-talls rock, kanskje de er det men de lager jævlig bra sanger.
Bekymrer meg at ikke 1 person har nevnt Danava. Alle som hører på Wolfmother burde heller høre på dem. Litt små-irriterende vokal til tider MEN riffene er 100% magi fra begynnelse til slutt. Alle 3 album anbefales. Beste riffmagi på denne siden av 70-tallet.
takk for tipset
Bare hyggelig! Håper noen tar ansvar snart og får dem til Norge. De spiller mye konserter, men nesten bare i Portland, Oregon desverre… Var på sin første Europaturne i fjor, forhåpentligvis ikke den siste.
http://youtu.be/OVyoy9mc82o