Sigursrus
Sigur Rós, Øyafestivalen 08 Med ni manns forsterkning klarer Sigur Rós å levere både støy og stillhet nok til å sende selv den verste kyniker inn i eventyrland. Siden Sigur Rós slo gjennom internasjonalt med Ágætis Byrjun har lyden av islandsk postrock vært umiskjennelig. Den skjøre, men insisterende fusjonen av kvernende gitar, Jónsi Birgissons falsettvokal […]
Sigur Rós, Øyafestivalen 08
Med ni manns forsterkning klarer Sigur Rós å levere både støy og stillhet nok til å sende selv den verste kyniker inn i eventyrland.
Siden Sigur Rós slo gjennom internasjonalt med Ágætis Byrjun har lyden av islandsk postrock vært umiskjennelig. Den skjøre, men insisterende fusjonen av kvernende gitar, Jónsi Birgissons falsettvokal og monoton, tidvis drivende perkusjon har vært Sigur Rós’ signatur.
En signatur det er umulig å ta feil av, og like umulig å kopiere. For en som ikke har sett bandet live før, er det naturlig å spørre seg om kvartetten er i stand til å kopiere seg sjøl? Kan det enormt dynamiske lydbildet formidles fra Øyafestivalens nest største scene?
Lettelsen, og gleden, er derfor stor når Sigur Rós inviterer ni mann på blåsere, strykere og perkusjon opp på scenen. I kveld er 13 mann langt fra et varsel om ulykke – selv om bandets regnskapsfører muligens er uenig. Alle vi andre bader i vellyd. Sjelden har undertegnede opplevd et mer høytidsstemt publikum, og like sjelden har jeg sett band som brer seg utover scenekanten på denne måten. Selv på tretti meters avstand kiler pusten til frontmann Birgisson i øret.
Når bandet også makter å veve de uvanlig poppa låtene fra siste plate sømløst inn i et støy- og dronebad som ville fått gudfedrene i Sonic Youth (som spilte tidligere samme kveld) til å rødme av stolthet, så er det ikke tvil: Vi har opplevd festivalens foreløpige høydepunkt. Drøm søtt.
Tags: Lydverket anmelder, Sigur Rós, øya08
Jeg visste jeg kom til å angre bittert på ikke å ha sultet de siste to ukene for å få råd til billett!
Selv så jeg Sigurrós sommeren 2006. Utekonsert på en åker i Hraunsdalen på Nordisland, i midnattssol og ved foten av mitt yndlingsfjell. Konserten kan ses i filmen Heima. Jeg må nok inrømme at før konserten likte jeg vel bare Sigurrós fordi jeg følte det var min plikt som musikkinteressert Islending. Det var magisk stemning på den konserten.
Jeg får vel bare «nøye meg» med den:)
Sigur Ros var flott. Egentlig det eneste bra innslaget på festivalen så langt, dersom man ser bort fra Kaizers som var meget underholdende. Det var et problem dog.. på de sarte partiene med lite lyd ble jeg plaget av bass og lyd fra apeberget som spillte ved siden av. Øyafestivalen er et altfor lite område til å kjøre to så forskjellig lydende konserter samtidig. Det er også solgt altfor mange billetter for et såpass trangt konsertområde.
Er vel ikke midnattsol på nord-Island…
Det var bare å kaste øreproppene da de kom på scenen… Ingen vits i å spare på hørselen, Sigur Rós står på scenen.
(selvom jeg befant meg nærmest scenen)
Fantastisk.
PS: resultat av «ørepropp neglect» er fortsatt suð in eyrum!!!
Bra konsert! Men hvis denne står til terningkast 6, hva skulle man gitt konserten i Oslo Konserthus i 2006 ???? Terningkast 13 ???? Sigur Ros burde ikke spille på festivaler. De burde heller holde egene konserter (som varer 2 t og 15. min!!!), der de virkelig får vist hva de er gode for med optimal lyd, trykk, lys! Men alltid trivelig å være på Sigur ros konsert!
altså, anders. Sist jeg så de på sentrum scene vil jeg faktisk si at det var terningkast 13. Og i går var fortsatt en sekser.
Konserten i Oslo Konserthus var vel i 2005 og Sentrum scene i 2006(sorry, min feil!). Terningkast 10 på Sentrum, fremdeles 13 på Konserthuset!!! Ok! Så kan vi jo bli enige om den 6`ern i går da….. : )
Nå angres det på at man ikke stod på litt mer for å få dagsbilett.. = ( Nåja, neste gang.
[...] Inni blei tatt opp under Sigur Rós sin siste turné, i november 2008 på Alexandra Palace i London. En turné som også var innom Norge og Øyafestivalen. [...]