Hva får du ut av en konsert når du ikke på noe tidspunkt faktisk ser bandet?

Jeg er fullstendig klar over at mennesker under 1,94 også er på konserter. Til og med de fleste jeg kjenner omkring halvannenmeteren klarer på et eller annet tidspunkt å få et glimt av det som skjer på scenen. Jeg har all mulig medfølelse med at de størstedelen av konsertene må se inn i ryggen på folk som undertegnede. For ordens skyld; jeg prøver å holde meg langt bak.

Ser du i ryggen er du i det minste i samme rom som der artisten og scenen befinner seg. Det er ingen selvfølge på SXSW, når de presser inn de største hypes i de minste rom. Som Shlohmo på Mohawk. Altså inne på Mohawk, der forbi baren med bildene av menn med store barter og utstoppede rådyr på veggene, inne i den lille kroken på størrelse med en gjenomsnittlig norsk stue.

Er det i det hele tatt et band jeg hører? Er det en konsert? Virkelig. Jeg vet ikke, og det spiller ingen rolle. Sikre kilder der inne kan bekrefte at Henry «Shlohmo» Haufer er tilstede helt fremme, med svart hette på hodet og påfallende lite å henge fingrene i. Det spiller heller egentlig ingen rolle. Det låter utmerket hva enn 19-åringen fra California bedriver tiden med på scenen.

Der jeg står, rett utenfor hvor det altså egentlig skjer, klemt inntil en utstoppet bjørn (mindre enn man skulle tro at bjørner var), er ørenes fryd uansett et faktum. Musikken som renner gjennom døren er høres ut som lyden fra kjelleren hvor rampete engler fester. Summingen – av den konstante typen amerikanere er aller best til – blir et umerkelig bakteppe for bortimot banal elektronisk dveling og pistrete og finkornet trommelyd. Han holder seg imidlertid innenfor de spiselige rammene for dyrking av dupsteppens etterhvert tradisjonsrike irrganger. Dette er bassmusikk av den typen vi gjerne kalte dubstep før Skrillex kom på banen og Burial fortsatt var kongen blant de fleste av oss. En mann Shlohmo utvilsomt kjenner godt, og på flere vis er den amerikanskje versjonen av. Pompøst og jordært, drømsk og realistisk. New age-musikk for folk som bruker litt for mye tid på nett. En Sibelius anno 2012. Kanskje.

Sett eller ikke, Shlohmos variasjoner av dubstep, drømsk hiphop og revitalisert triphop har fått mye bloggoppmerksomhet den siste tiden. Musikken hans er elektronisk balsam for ørene live også. Både hører og ser han gjerne på en klubb i Norge i sommer.

Shlohmo har laget en utsøkt mix for et fint magasin, som du kan høre her.

Han ser for øvrig slik ut:

Tags: austin, mohawk, ruben gran, schlohmo, SXSW, utstoppet bjørn