50 Cent: Before I Self Destruct

[Interscope/Universal]

 Before I Self Destruct kunne ha blitt en sliteseier. Men så var det denne kåtskapen, da.

Konstant krangling med Rick Ross, Fat Joe, Jay-Z, The Game, Young Buck og gud vet hvem 50 Cent ikke har forsøkt å ikke ydmyke på nett de siste åra, har ikke klart å dekke over det faktum at han som artist har vært farlig irrelevant de siste åra. Joda, han hadde monsteret ”I Get Money” og jada, han er en av de rikeste og mest toneangivende bransjefolka der ute. Men som artist har Fifty strengt tatt kun levert ett fullgodt album. Et album som riktignok er svimlende bra, men selv Nas har Ill- OG Stillmatic. Fifty har Get Rich Or Die Trying, og en hale av uengasjerende og  skuffende album etter debuten.

En skive som smeller

Som 50 Cent selv annonserte tidlig i prosessen med sistealbumet er Before I Self Destruct et forsøk på å lage en skive som smeller hardere enn noe annet han har gitt ut siden tida han kun lagde mixtapes og gjorde låter som ”Many Men”, ”Back Down” og ”Heat”. Og prosjektet lykkes tålelig godt  - Before I Self Destruct er uten tvil hans nest beste album, og går tidvis the Massacre og Curtis en høy gang. Grunnen er enkel – vår mann fra Jamaica, Queens er tilbake til det samme utgangspunktet som da han ble et fenomen. Kanskje hakket mer hatefull, kanskje hakket mindre funny men han har iallfall tatt konsekvensen av det ydmykende nederlaget for Kanye West i fjorårets salgskonkurranse og den generelt synkende interessen for ham som artist og gjort det han kan best – å lage knallharde låter tettpakket med våpenreferanser og pengesummer over lite raffinert og lite kommersiell produksjon. 

På vei mot en sliteseier

Et par av sporene på Before I Self Destruct er virkelig verdt å ta med seg videre i så måte. ”Crime Wave” viser fram en Fifty i godt gammelt slag, «Strech» lener seg på en ganske så kul Jadakiss-emulasjon og klarer å være litt småartig samtidig.  Og så lenge godeste herr Cent holder seg på dette nivået klarer han å overbevise. Uten å finne opp kruttet på nytt og uten å dytte noe som helst noen vei gjør han greia bedre enn 80% av de andre slentrende gangstarapperne der ute. Den obligatoriske låta med Eminem , ”Psycho” funker og selv om Em-produksjonen (som vanlig) er blant skivas svakeste, så retter Marshall det opp igjen med noen vers hvor stavelsene ligger så tett at man knapt hører hvor rå linjene er for bare flow. Riktignok er ikke alle de harde, gatevennlige sporene er like bra (sjeldent blir de det når man samler femten av dem på samme album) og skiva vokser ikke noe særlig, men etter en tolv-tretten spor er man iallfall på vei til en sliteseier.

Selvdestruktiv kåtskap

Så hvorfor ødelegge for seg selv? Hvorfor gjøre det man er dårligst på, når utgangspunktet var det motsatte? Ser man bort fra «21 Questions», har Fifty aldri klart å gjøre en myk, kul damelåt, men jaggu dras ikke de patetisk haltende forsøkene fram i lyset igjen. Merkelig, særlig hvis man tar med  at Fifty skulle returnere til utgangspunktet i betraktningen.  «Baby By Me»  reddes til en viss grad av Ne-Yo, men kan knapt kalles en låt og dørgende kjedelig er bare fornavnet. I tillegg blir det ekstra pinlig når R.Kelly ikke klarer å dra i land «Could’ve Been You» og «Do You Think About Me» er skivebom fra ende til annen. Synd.

Before I Self Destruct  kunne ha gått ned i historien som albumet hvor 50 Cent turte å gi faen igjen.  I stedet blir det albumet der han nesten gav faen, men ikke turte allikevel.

Tags: 50 Cent, Andreas Øverland, Anmeldelser, before i self destruct