Ryan Leslie: Ryan Leslie

[Casablanca/Universal]

Ryan Leslie. Foto: Promo

Stilren soul for nedgangstider.

Gjennom massiv eksponering via YouTube i lengre tid, har Ryan Leslie nærmest skapt en følelse av at debuten har vært ute i mange herrens år allerede. Likevel er det først nå 30-åringen for alvor melder seg inn i en engere krets av Ivory League-medlemmer og albumdebuterer.

Med Ivory League siktes ikke til hans grad ved Harvard, men ligaen som består av autonome artister som gjør alt fra å skru knotter til å fukte mikrofonnettingen med stemmeprakt. Kanye West, Pharrell, Raphael Saadiq og D’Angelo er allerede innviet, sistnevnte tar for øvrig tiden han trenger – og vi venter.

Singelen ”How It Was Supposed To Be” er symptomatisk for debuten, med sine Neptunes-orienterte synthpassasjer og programmerte beats. Det er ikke bare synthtrykket i den fengende ”Quicksand” som ligger svært tett på det vi kjenner fra Pharrell og co., Neptunes-assosierte musikere bidrar også på låten. Det hele fremstår stilrent, ganske tørt og relativt nedtonet; overflod tilhører vel tiden før resesjonen.

Ønsket om ikke å stå i veien for noen preger ikke bare mannen personlig (Leslie er av den mindre brautende typen, se coveret) – også musikken ligger produksjonsmessig et stykke unna neo-soulister som Raphael Saadiq, der organisk og analog lyd sender oss til Stax og gammel Motown. Klassisklydende ”Just Right” og ”Irina” er hederlige unntak. Gjesteartistene står, typisk nok, ikke i kø – glimrende ”Addiction” er eneste låt prisgitt eksterne vokalbidrag, med ekskjæresten Cassie og Fabolous.

«How It Was Supposed To Be»:

[youtube 823_Mspnwf4]

Leslie ligger vokalt i samme leie som norgesvennen John Legend, med en lett nasal stemme som kler de lavere delene av toneskalaen best. På den avsluttende ”Gibberish” får ikke bare den billige og markedsdikterte autotunen stemmen til Leslie til å høres tullete ut – også den feilslåtte falsetten gir ham en forfallen karakter.

Ryan Leslie aspirerer definitivt til noe mer enn det bekjentskapet han her inviterer til; det fordrer imidlertid et dryss mer egenart. Måtte det ta kortere tid før vi får et album neste gang.

Mats Borch Bugge

Tags: anmeldelse, plate, Ryan Leslie