Lørdag er tradisjonelt den Øya-dagen det er greit å hoppe over om man trenger en fridag. De største toppene på programmet er som regel tilbakelagt, og særlig den siste konserten på festivalkonsertens største scene pleier å være booket med basis i folkelig appell fremfor kunstnerisk relevans.

Om noen skulle kunne kombinere disse to og skape folkefest ut av gylne låter, må det vel være Håkan Hellström. Men idet jeg ankommer Enga, til en presumptivt overveldende avslutningskonsert, er allerede Håkan Hellström i gang med en blek og uinspirert versjon av «Dom där jag kommer ifrån». Hovedpersonen sliter med vokalen, mens bandet flyter avgårde på giddalaus rutine.

Skuffelsen fortsetter med klassikeren «Ramlar», og dermed fordufter mistanken om at dette først og fremst handler om det ujevne låtmaterialet fra fjorårets 2 Steg Från Paradise. Selv den mest medrivende melodi trenger en fremføring med muskler og tilstedeværelse bak seg, og puslete svenskesoul er et lite egnet bakteppe for dels dramatiske snapshots av ungdommelig overmot og urban bittersødme.

Med «Tro och tvivel», «Nu kan du få mig så lätt» og typisk nydelig titulerte «Man måste dö några gånger innan man kan leva» starter en liten opptur. Lyden er fortsatt lav og underveldende flere steder på Enga, og det samme gjelder intensiteten, men Hellströms tilstedeværelse i låtene vokser gradvis. Og med uimotståelig popkonfekt som «Kom igen Lena!», «Det är så jag säger det» og «Känn ingen sorg för mig, Göteborg» vinner han over den siste resten av skeptikere i publikum.

Men det tok sin tid. Og for de av oss som har sett Håkan Hellström live mange ganger tidligere, blir avslutningen av årets Øya et gedigent antiklimaks. Minnene om suverent formidlet ungdomsdesperasjon vil vi alltid ha, men det kan virke som om Håkan selv har beveget seg videre for godt nå. Og føler han det ikke selv, blir det vanskelig for resten av oss andre også.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, festivalsommer11, Håkan Hellström, konsert, Lydverket, marius asp, øya festivalen, Øya11, øyafestivalen