Sonic Youth: The Eternal

[Matador/Playground]

Med The Eternal vekker Sonic Youth for alvor sin punkvitalitet opp fra dvalen.

Gjennom en forbløffende standard over hele 2000-tallet (Murray Street, Sonic Nurse, Rather Ripped) låter de fortsatt, nesten tredve år etter de debuterte, som et av de mest aktuelle rockbandene vi har. Med The Eternal kanskje enda mer enn på lenge, når de nå graver frem en type konsis punkstyrke man først og fremst må tilbake til nittitallshøydepunktet Dirty for å finne maken til.

De har blitt forsterket med bassist Mark Ibold fra skrangleheltene Pavement som fastmedlem til dette albumet, og man kan gjenkjenne hans grep på albumhøydepunkt som «Thunderclap For Bobby Pyn» og «Calming The Snake»- begge kjappe, snerrende og befriende korte punkperler, der henholdvis Thurston Moore og Kim Gordon narkogauler som bare de kan. Herlig er også samspillet dem mellom på den noe lengre frekkasen «Anti-Orgasm», som lirker seg inn med sine (til The Eternal å være) lange seks minutter mellom de kjappe «Leaky Lifeboat For Gregory Corso» og singelen «Sacred Trickster» (nedenfor sett i en liveversjon for pitchfork.tv).

The Eternal er det barskeste, minst utsvevende Sonic Youth-albumet på minst ti år, og med en imponerende evne til å finne nye irrganger innen sin egen sound og en vilje til å være konsis og nådeløs, føles dette alt annet enn stillestående. Oppsiktsvekkende bra.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Kim Gordon, lee ranaldo, mark ibold, pavement, Sonic Youth, steve shelley, the eternal, Thurston Moore