Nathalie Nordnes: Letters

[Oliver Records/Bonnier Amigo]

Nathalie Nordnes. Foto: MySpace

Nathalie Nordnes er best som historieforteller.

24-åringen fra Bergen har gjort et snedig valg når hun på sin tredje plate presenterer elleve popmusikalske brev poststemplet ulike verdenshjørner. Hvert spor tilhører sin egen tidsepoke og omhandler både fiktive og reelle personligheter og historiske hendelser. Nordnes utforsker fortiden og jeg tar av meg hatten for grundig researcharbeid. Det hele er sirlig dokumentert i coveret. Kudos!

Låten ”Edie” er tilegnet Andy Warhols muse og Bob Dylans elskerinne Edie Sedgwick. Historien presenteres med sval og sjelfull vokal akkompagnert av lett banjo, gitarklimpring og Julian Bertnzen på koring. Nathalie Nordnes beviser flere ganger at hun er en god historieforteller, blant annet i låta ”Hundreds Of Years”, som fra en hvalfangerkones synsvinkel beskriver en historie om savn og lengsel.

Låtene er, ikke overraskende, pianobaserte med innslag av andre tradisjonelle instrumenter som den allerede nevnte banjo samt klokkespill, trekkspill og strykere. Selvfølgelig har Nordnes strykere en masse. Det er tross alt et album i romantikken og nostalgiens høysete, dette her, spilt inn i en gammel italiensk låve. Arrangementene er relativt spartanske og litt vel lett fordøyelige, men med behagelig filmatisk driv.

Nathalie Nordnes har siden debuten med Hush Hush i 2003 – riktignok med god hjelp av mediene – gjort seg selv til en typisk «syngedame». Vokalen tar mye plass og bør derfor også nevnes, selv om det er fristende å la være. Den er dessverre stort sett ganske uinteressant og kjedelig. Liksom-sjarmerende, feminin og i samme toneleiet nesten hele veien. Synd, for hadde denne frøkna hatt popteft og en stemmeprakt på høyde med evnen til å skrive gode historier, hadde dette virkelig vært både gull og grønne skoger.

Trine Sollie

Tags: anmeldelse, Letters, Nathalie Nordnes, plate