Staff Benda Bilili

Rockefeller, Oslo World Festival

Staff Benda Bilili, Rockefeller. Foto: Rashid Akrim, NRK P3

Endelig gladnyheter fra Kongo.

Det sies ofte, i fjonge sammenhenger, at summen er større enn delene. I handicap-sammenheng skulle man kanskje tro at et godt eksempel på dette var ”sitter i rullestol” og ”bor på gata i Kongo”. Hva i himmelens navn kan komme ut av et sånt utgangspunkt? En hel del, viser det seg, når Staff Benda Bilili fyrer opp Torggata Bad på Oslo World Music Festivals andre dag.

Det får være nok biografi; du får ty til Google for resten (og det er mer, tro meg). Staff Banda Bilili handler først og fremst om musikk. Skrevet gatelangs  i Kinshasa, fremført til dels på hjemmelagde instrumenter og feiret i fargerike og –glade fellesskap verden over, toppet av WOMEX-prisen de ni  bandmedlemmene mottok på søndag.  Den låter ikke bare ”ekte”, men heldigvis også ekte.

Vokalist og talsmann Leon ”Ricky” Likabu har aldri lagt skjul på bandets forkjærlighet for ”internasjonal musikk” (ta den, world-begrep!), fra James Brown til ”han andre… Michael Jackson”. Dette gir seg (vid)underlige utslag – gruppens variasjoner over funk injiseres med rumba á la Franco, streit popballaderi, thuggish gatesensibilitet og en påfallende dragning mot klubbmusikk av den vennlig innstilte sorten.

Den tekniske virtuositeten som gjennomsyrer bandets uttrykk går stadig i klinsj med en eller annen forfallenhetens kvalitet; fornemmelsen av et rustent maskineri eller følelsen av at alt kan ramle sammen når som helst – ikke minst på mini-hiten ”Je’taime”, der hver takt videre etter hvert får et skinn av like deler umulighet og nødvendighet over seg. Staff Benda oser av stjernemateriale, og prisen for ”kveldens mest iskalde fremtoning” tildeles glatt det unge én-streng-geniet Roger Landu, guttas protesjé og arvtager.

På sitt beste er Staff Benda Bilili lyden James Brown kan ha hørt inni hodet sitt da han lå på dødsleiet, idet det plutselig gikk opp for ham hva det hele dreier seg om. På sitt minst engasjerende  høres det småsurt og surrete ut. Men man tager det gode med onde, ikke?

Marius Asp

Du kan se bildene større her.

Tags: anmeldelse, Festival, konsert, marius asp, oslo world music, Staff Benda Bilili, terningkast