Clutch, Oslo Live Festival

Ofte drittøft, tidvis noe uinspirert: Clutch leverte til slettes ikke verst under Oslo Live.

Veteranene i Clutch startet karrieren i en tid der nu-metal avløste grungen som mistilpassede unggutters foretrukne lydspor til sine begivenhetsløse liv, uten at det så ut til å affisere dem nevneverdig. Tvertimot; fra debuten og fram til fjorårets From Beale Street To Oblivion, bandets åttende album, har de i tiltagende grad fokusert på å smelte sammen stonerrock, blues, metal, funk og sørstatsrock, med maksimalt utbytte fra hver sjanger som resultat.

Under Oslo Live Festival tar et takknemmelig publikum imot den bredbeinte, gjennomtøffe rocken de får servert, og vokalist Neil Fallon er en særdeles stødig kapellmester i denne kirken – hans autoritet og pondus som frontmann er udiskutabel, tross bandets mildt sagt avslappede ytre.

Clutch har aldri hatt noe usnakket med funken, og selv om dette elementet i utgangspunktet er en velkommen og altfor sjelden ingrediens i harde rockunivers, trekker enkelte Red Hot Chili Peppers-aktige tendenser ned helhetsinntrykket på Kontraskjæret. Da hjelper det ikke at enkelte av bandmedlemmene i tillegg gir inntrykk av at de heller ville ligget i en hengekøye i hjembyen Germantown, Maryland enn å beføle instrumentene i et sommervarmt Oslo.

Størst i går var «Electric Worry»; et nærmest uutholdelig poengtert destillat av tingene som gjør Clutchs særegne tapning av det hårete søttitallet både relevant og tilnærmet unik i 2008. Enda flere øyeblikk av det kaliberet neste gang, takk.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, clutch, Oslo Live Festival