2000-tallet er forbi og redaksjonen kårer sine favoritter fra tiåret som har gått. Vi avslutter opptellinga med Njål Engesæth, HP Skolsegg, Jørgen Hegstad og Trine Sollie. Favorittene deres inkluderer Ryan Adams, Tom Waits og M.I.A.

Njål Engesæth

Producer

Ryan Adams: Heartbreaker (2000)
2000 kom solodebuten til Ryan Adams. Jeg har alltid vært svak for musikken til melankolske unge menn som Nick Drake og Jeff Buckley, men ingen av dem var lenger i live. Selv om Ryan Adams glimtvis har klart å komme med låter som tangerer de på Heartbreaker i ettertid, har nok mitt forhold til han blitt litt mer utvanna, rett og slett for at han har lagd for masse musikk dette tiåret.

Øyafestivalen 2001
2001 flytta Øyafestivalen fra Kalvøya til gamlebyen. Stort sett det eneste jeg husker fra dette året, var en voldsom haglskur under konserten til Sondre Lerche. Men jeg føler at dette var starten på Øyafestivalens ferd til å bli Norges viktigste musikkfestival. Og, det viste at det som før var smal musikk, kunne treffe et stort festivalpublikum.

Queens of the Stone Age: Songs for the deaf (2002)
Frem til tidlig på 90-tallet, hørte jeg stort sett bare på metal. Etter hvert dalte interessen, og jeg begynte som sagt å høre mer på følsomme unge menn. Men da Songs for the Deaf kom i 2002, og jeg hørte riffet til No one knows, fikk jeg tilbake den følelsen musikken hadde gitt meg ti år tidligere.

Se Tom Waits live for første gang (Berlin, 2004)
November 2004 fikk eg endelig sett Tom Waits live, på relativt intime Theater des Westens i Berlin. Det var en over ti år gammel drøm som endelig gikk i oppfyllelse. Og selv om jeg nok ble litt skuffet over at fokuset på konserten stort sett låg på platene Real Gone, Alice og Blood Money, var ekstranumrene med Tom alene på piano bare fantastisk, og nok noe av det største jeg har opplevd!

Denison Witmer: Are you a dreamer? (2005)
Plata kom i 2005, men jeg oppdaget den først i 2007. Og på samme måte som dette tiåret for meg startet med oppdagelsen av en ung, melankolsk mann, ble også slutten av det preget av det. Selv om denne platen neppe vil være å finne på noen andres lister over dette tiårets viktigste plater, rett og slett fordi den ikke er grensesprengende på noen som helst måte. Men for meg, var dette tiårets mest behagelige plate og perfekt for når jeg vil høre musikk som ikke gir meg motstand.

Hans Petter Skolsegg

Flerkameraprodusent

Jack White
Hvis man slår sammen det denne fyren har gjort det siste tiåret, med 5 White Stripes skiver (som hver for seg kunne utgjort nesten halvparten av denne lista), samt 2 ganske fantastiske The Raconteurs-skiver, og overraskende og spennende The Dead Weather for å runde av 00’ene, bør det være klin umulig å ikke utrope Jack White til tiårets definitive høydepunkt. Og apropos 00’ene, så laget han den kanskje beste Bond-låta noensinne sammen med Alicia Keys, ”Another Way To Die”.

M.I.A. [ft. Bun B and Rich Boy] «Paper Planes (Diplo Remix)» (2007)
Kan være koblingen til filmen Slumdog Millionaire som gjør at denne låta fremdeles setter avtrykk i magen og hodet hver gang jeg hører den. Det føles rett og slett som viktig popmusikk, noe det ikke finnes så mye av.

Röyksopp – Melody A.M. (2001)
Greit nok at a-ha tok verden med storm et par tiår tidligere, men dette er for meg øyeblikket da norsk musikk frigjorde seg fra opphavslandet og ble virkelig internasjonal. Den ga hele det norske folk en kort stund muligheten til å være blant de mest trendy og hippe i hele verden.

Queens Of The Stone Age – Songs For The Deaf (2002)
Denne må med fordi den funker akkurat like godt 8 år etter at den kom ut, og jeg kan ikke se for meg en framtid hvor den virker utdatert. Når Josh Homme i tillegg leverte tidenes utskjelling av en publikummer på Norwegian Wood, og dukket opp med et fantastisk stjernelag av et band med Them Crooked Vultures på tampen av tiåret, må Josh høyt opp på denne lista.

Johnny Cash – American IV: The Man Comes Around – (2002)
Country, danseband og opera var ca like nær bunnen av bøtta for meg i forrige årtusen. Johnny Cash leverte en knallhard skole i form av American Recordings serien, som med snedige grep banket inn pensum og folkeskikk i en slik grad at Country er en av de foretrukne sjangerne nå i 2010. At det var countrycovere av rockelåter bare understreker hvordan troverdig musikk har kvalitet, uansett sjanger.

Jørgen Hegstad

Anmelder

Urørt
Urørt har for alvor befestet seg som et av de viktigste musikkstedene og oppholdssted for de beste, nye, norske artistene, noe vi ønsker og håper å være også når dette oppsummeres i 2020!

Sufjan Stevens live på Sentrum Scene (2006).
Englekor, et av tiårets aller beste album i bagasjen, oppblåsbare supermann-figurer, St. Vincent som oppvarming. Nesten den perfekte konsert!

SXSW-festivalen i Austin, Texas.
Kanskje verdens mest sympatiske, gedigne festival. Konsertscener overalt, hyggelig mars-vær, margueritas og et par hundre av verdens mest spennende band.

Belle & Sebastian: The Life Pursuit
Trendsettende, blyge indiekids på nittitallet, men kom ut av kokongen som den brede, oppstemte, Phil Spector-duftende poppens nye fanebærere med
dette albumet, som muligens er det beste de har levert.

Kanada er det nye USA
The New Pornographers, Broken Social Scene, Godspeed You! Black Emperor, Stars, Malajube, Wolf Parade, Unicorns. Listen er kjempelang.

Trine Sollie

Anmelder/ Researcher

Definitive Jux.
Det New York baserte plateselskapet har levert noen av tiårets mest interessante hiphoputgivelser. Def Jux crowden, med Aesop Rock, El-P og Murs i spissen, åpnet dørene til en ny musikalsk verden og jeg har hatt noen ekstremt gode opplevelser med artsiter fra denne stallen, både live, på plate og via radio (props til Goodshit og Dirty Bags på FM 99,3)

Øyafestivalen
Har gjennom tiåret bevist at de er kommet for å bli. At de er en kvalitetsstempla aktør i den norske festivaljungelen og år etter år klarer å nå ut til en bred herskare mer (og mindre) musikkinteresserte borgere. Alle ser ut til å være smørblide under denne festivalen. Både staben, artistene og publikum jazzer rundt i middelalderparken med brede glis om kjeften. Et vakkert syn, hvert bidige år.

Bonnie Prince Billy
Hosj, snakk om å synge sitt hjerte ut. Han sparket så smått i gang tiåret med den lidenskapelige I See A Darkness i 1999, jeg får ståpels bare ved tanken på låta, og derfra bar det kun en vei; rett inn i hjerterota på frøken Sollie. Få, om ingen, artister har berørt meg på samme måte som Bonnie Prince Billy/ Will Oldham når han på sitt odde vis leverer lidenskapelig, skjør og vakker musikalsk poesi.

Jay-Z:The Blueprint (2001)
Albumet som for alvor tok Jay-Z ut til massene. Spekket med idiotsikre dansegulvbangere som funker like bra i dag som da albumet kom ut for ni år siden. Kanskje det albumet jeg har spilt mest dette tiåret. Sjelfullt, hardt og melodiøst slik bare Jigga kan gjøre det.

Tags: Hans Petter Skolsegg, Jørgen Hegstad, Njål Engesæth, qotsa, Ryan Adams, Tom Waits, Trine Sollie, øyafestivalen