Iggy & The Stooges - Enga, Øyafestivalen
Rå seniormakt
Det begynte som tam kos og endte i triumf for Iggy & The Stooges.
Noen comeback kommer lovlig seint. Iggy Pop hadde en serie med dårlig mottatte soloplater og var uten platekontrakt da han motvillig lot seg dra inn i gjennforeningsbransjen i 2003. Iggys våpendrager fra de beinharde 70-åra, James Williamson, hadde på sin side rukket å motta en fet AFP i teknologiavdelingen til Sony da han i fjor fikk spørsmål om han ville ta en runde til med et av rockens mest berykta band.
Og det var unektelig en viss «sikre pensjonen»-følelse over innledningen på Stooges’ Øya-konsert. Punkkanonen «Raw Power», «Search & Destroy» og «Gimme Danger» låt behersket og tilforlatelig. Noen av rockens farligste øyeblikk fislet ut som trivelig parkrock i dagslys. Det var så man lengtet hjem til den «nymiksede» Legacy-utgivelsen av punkens knivskarpe milepæl. Der kommer Williamsons gitarer ut av høytalerne og truer kontinuerlig med å snitte deg blodig.
Før låt nummer fire, «Shake Appeal», inviterer Iggy den sedvanlige gjengen med publikummere opp på scenen. Et triks som alltid fungerer og som er Iggys eget, men i 2010 gjør Green Day denne øvelsen med langt mer entusiasme og overbevisning, Men når låt nummer fem, «1970″, sklir over i improjazz med den gråhårede hippiesaxsenioren Steve Mackay i sentrum, skjer det noe på Enga-scenen. Stooges’ spiller seg varme, nyansene i musikken begynner å skinne og de fine instrumentalistene i bandet blir tydelige. Gitarist Williamson, en gang omtalt som Keith Richards’ onde, maniske tvillingbror, viser glimt av grim storhet. Mackay maler poetisk mens nyerverselen Mike Watt (ex-Minutemen) driver bandet framover med frapperende bassganger, tross en skinne på venstre bein og krykker i umiddelbar nærhet.
Så blir det klarere og klarere at dette handler om Stooges som kompromissløs musikalsk enhet. Legemliggjøringen av rockens uttagerende scenegalskap, Iggy, har sett bedre dager. Her er ingen hitrekke som imponerer massene. Som show å regne er Stooges anno 2010 en ren anakronisme – lyset er flatt, kommunikasjonen mellom låtene banal og backdropen ikke-eksisterende. Men musikken nærmer seg sin originale nerve og klo når Stooges spiller seg gjennom kultperler som «Beyond The Law», «Fun House» og «I Got A Right». Det er enkel musikk, men spilt av folk med sofistikert smak, som Iggy en gang uttalte.
I det «I Wanna Be Your Dog», opprinnelig gitt ut på debutalbumet «The Stooges» i august for 41 år siden, strømmer ut over Middelalderparken, kan man kjenne gløden, driftene og de mørke understrømmene som ligger i denne musikken. Derfra og ut er det en ren og røff nytelse å høre de gamle skinna sammen og hver for seg. Aldri har man vel hørt Iggy Pop så dedikert og lidende som når han synger «Open Up And Bleed». I det «No Fun» avslutter settet er det ikke til å unngå at man tenker hvilken karriere dette bandet kunne fått hvis de ikke hadde bukket under på tidlig 70-tallet. Men karrierebygging lå aldri for Stooges. De kom seg inn til rockens kjerne på tre album. Nå har vi sett dem i live før det var for seint.
Bilder fra konserten
Tags: anmeldelse, Festival, iggy and the stooges, Iggy Pop, konsert, Live, Lydverket, raw power, The Stooges, øya, øyafestivalen
Etter å ha sett Iggy i Berlin i 78 (if memory serves) er det bare patetisk å se ham nå. Det er bare pinlig og meningsløst. Det er bare Stones som er værre.
Oh yeah I`m the good time charlie. Vi har alle vår storhetstid. Husk at det er en grunn til at gamle amerikanske menn ikke hopper høyde: Old man river. Kos deg videre på Øya.
Alt var bedre før. Eller, egentlig ikke. Neida. Joda. Whatever
Kommentaren DIN er meningsløs, pinlig og fullstendig uten relavans for andre enn deg selv. Livet har gått videre etter-78, men du står igjen
Selv om jeg ikke likte akkurat denne konserten så veldig godt er jeg veldig gira på å nevne en ting:
Fy Søren! Så mye bedre lyd det var på konsertene på øya i dag, fra første stund en det var på Oslo Live tidligere i sommer. Takk for det!
Fet konsert!
[...] Rå seniormakt (5/6) [...]
Whaaat? Bandet var jo helt ute, spesielt trommemann, jeez. Impro kan overlates til folk som kan shitten sin, det der ble bare rot, sorry.
Hehe… hvilken trommemann sikter du til? «Bandet» består utelukkende av jenter – tre burkakledde kordamer og disse to bak som «spiller» på et oppsett med diverse «livebokser» med samples og greier (dette impro-rotet du sikter til). Backing-track ble kjørt fra AV-gutta på høyre side ved monitormiks.
Hvordan vet jeg dette? Jobbet der i går som barnevakt for AV-teknikken som var levert lokalt.
Forøvrig helt enig i at det låt som en kakofoni av dårlig rytmikk, tullete samples og umåtelig sur vokalprestasjoner. Jeg sier dette på grunnlag av at jeg også er musiker og komponist av yrke selv.
Forresten artig skrue han blonde karen med engelsk «punkjakke», jeans og røde sko – som «danset» med spasmer verdig en dreven epileptiker!
Sorry, kommentaren var tiltenkt M.I.A… (men trommeslageren til Iggy var også helt ute.. det har du rett i
Haha, godt vi er enige! Etter M.I.A vet jeg ikke riktig hva jeg skal si, om jeg likte det eller ikke. Var spesielt, ikke helt my cup of tea, men interessant.
Jeg er vel litt partisk siden jeg er blodfan av Iggy, men jeg skjønner ikke åssen det kan sies at det starter «behersket» når de uten særlig forvarsel fyrer igang Raw Power etterfulgt av Search & Destroy. Det tok for faen helt av. Det virker som herr moslet sier disse tingene for å virke hard to get.
«Noen av rockens farligste øyeblikk fislet ut som trivelig parkrock i dagslys. Det var så man lengtet hjem til den “nymiksede” Legacy-utgivelsen av punkens knivskarpe milepæl»
her moslet ville med andre ord høre på reutgivelsen av raw power fra 1997, enn å høre tre av de kuleste rockelåtene fremført av Iggy i levende live. alle har rett til en mening, men faen heller.
«Impro kan overlates til folk som kan shitten sin, det der ble bare rot, sorry.»
du var på Iggy & the Stooges, ikke på en jazzkonsert.
«du var på Iggy & the Stooges, ikke på en jazzkonsert.»
nettopp, så spill låtene og slutt å tull med «noise-jams» uten hold. det er nå min mening, ble tidvis flaut å høre på. for all del, kult å se folk fra gamle skolen rocke ut, men bandet var udynamisk og lite samspilt.
Unnskyld meg, har du noen gang hørt Iggy & The Stooges? Halvparten av låtene deres _er_ noise-jams. Hvis du har noe imot noise-jams bør du holde deg langt unna The Stooges.
Haha, greit det! Om de er av samme kaliber slik vi fikk høre på onsdagen, er jeg totalt uinteressert i å høre det også.. Ikke at jeg har noe i mot «noise-jams», men noe interessant må skje i løpet av 5min for at jeg skal tjene på å lytte til det.
Snikh, hva synes du om resten av showet?
Hei Krangas. Jeg likte konserten, altså. Siste halvdel var stor. For øvrig ikke alene om å mene at starten var litt tam http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10035433
Hvordan «desken» på nrk.no får «Derfra og ut er det en ren og røff nytelse å høre de gamle skinna sammen og hver for seg.» til å bli til overskriften «- en røff lidelse å høre de gamle skinna» er jo ingen gåte.
[...] Det begynte som tam kos og endte i triumf for Iggy & The Stooges, konkluderte Lydverkets anmelder Håkon Moslet etter rockeikonets konsert på årets Øyafestival – og trillet terningen til fem. [...]
[...] John Olav Nilsen og Gjengen – Riktig god Marinade: Marina and the diamonds – Bestevenner: Yeasayer – Rå seniormakt: Iggy and the Stooges – Nasjonalskatt: The National – Mot alle odds: Against Me – Sommeren er ikke over: Panda Bear – [...]