I helgen ble Manchester invadert av tusentalls ikledd bøttehatt og hvite joggesko. Det var tid for mimring og feiring av det som en gang var. For gjenforeningen av det engelske bandet The Stone Roses handler utelukkende om nostalgi. Om en epoke som er over. Den gang engelsk dansbar indie regjerte. Den gang man ikke var grå i håret, og kunne drikke øl uten å tenke på dagen derpå.

The Stone Roses kommer fra Manchester, og da nyheten om at bandet skulle gjenforenes kom, ble Heaton Park i hjembyen erklært som åstedet for startskuddet. Tre svære utendørskonserter ble utsolgt på minutter. Over 200.000 billetter ble revet bort. Det var ekstreme forventninger fra fansen, og et enormt forventningspress på orkesteret. Derfor har The Stone Roses spilt en hel del oppvarmingskonserter rundt i Europa i forkant av hendelsen i hjembyen.

I helgen var endelig tiden inne. Og fansen hadde ankommet i horder fra alle kanter av verden. Mange fra Norge, og en hel del fra Danmark og de fleste andre land i Europa. De jeg møtte som hadde reist aller lengst var et japansk par som tok konserten som en del av bryllupsreisen. Hele Manchester sentrum var en festival av forventningsfulle mennesker; mange i bøttehatten som trommis Reni gjorde populær i 1989 da The Stone Roses slo gjennom for fullt med sin fremdeles magiske debutplate.

På fredag var 75.000 mennesker samlet i Heaton Park, tyve minutter utenfor Manchester sentrum, på den første av de tre store hjemkomstkonsertene. The Vaccines, The Wailers og Primal Scream hadde stått for å varme publikum opp, men det var kun én ting alle var kommet for å se: Gamle helter i ny versjon.

Forventning før konsertstart. Foto: Sindre Didriksen.

Det store spørsmålet som hang i den overraskende friske Manchester-luften, var om The Stone Roses hadde fått spilt nok til å låte bra. Og ikke minst om vokalist Ian Brown endelig hadde lært seg å synge. Brown har hatt en lang karriere, både med The Stone Roses og i soloformat, men han har aldri kunnet synge rent. Det skulle vise seg å ikke bety så mye.

For allerede fra første strofe i åpningslåten «I Wanna Be Adored» var det umulig å i det hele tatt høre stemmen til Ian Brown. Et fullstendig ekstatisk publikum overdøvet all sang som forlot scenen. Det var som å være på en enorm fotballtribune i Argentina. Røde bluss ble tent flere steder rundt meg, eldre herrer lot tårene trille, og umiddelbart kom følelsen av at dette var noe stort.

Fotballstemning. Foto: Sindre Didriksen

Utover i konserten roet både The Stone Roses og publikum seg litt ned. De fire musikerne har tross alt bare laget to plater sammen, og det er ikke alt de spiller som påkaller like stor entusiasme blant publikum som åpningen. Underveis viste bandet seg tidvis fra en side som kan bli fremtredende på den kommende Øyakonserten. For når Ian Brown ikke overdøves totalt av et fankor, avsløres samtidig hans forferdelige sangstemme. Noen ganger var det hele så falskt at det er vanskelig å tro at mannen har vært frontfigur og sanger i over tyve år. Litt tar han igjen på sjarmen og typete swagger, men ikke alt.

Resten av bandet fungerte bedre. Bassist Mani stod like stille som Bill Wyman, men holdt orkesteret sammen med hjelp fra den strålende trommisen Reni. Gitarist John Squire hørtes ut som han vil være Jimmy Page mer enn seg selv, men ga tilstelningen et ekstra løft med sin pure kulhet. Et par ganger kunne en tro at de tre i bandet med instrumenter spilte helt forskjellige sanger, men stort sett låt det riktig bra.

Foto: Sindre Didriksen.

Allsangen fra publikum runget mer enn jeg noensinne har hørt på konsert da bandet dro på med klassiske låter som «Sally Cinnamon», «Ten Story Love Song», «Made of Stone» og – ikke minst – det helt nydelige ekstranummeret «I Am The Resurrection». Da får det bare være at hiten fra ethvert indiedisco rundt 1991 – «Fool’s Gold» – passer bedre på dansegulvet enn på utendørskonsert.

De store vinnerne var uansett publikum. Mange av dem hadde ventet halve livet på å få se et av de store engelske bandene fra den gang de selv var unge. Det resulterte i en eneste lang fest foran scenen. Fansen i Heaton Park lot seg ikke affisere nevneverdig av at Ian Brown sang mindre rent enn dem. Publikum var der for opplevelsen, for nostalgirusen, og tok selv hånd om utfallet. Heaton Park 2012 ble en feiring av en tidsånd. En feiring av Madchester, fest, rave, dans, fotball og 1991. Det resulterte også i litt opptøyer da ølsalget stoppet før The Stone Roses gikk på scenen, grunnet trengsel i køene. Det hele i god engelsk festivalstil. Avisen The Guardians videooppsummering nedenfor gir deg litt av de følelsene fansen satt igjen med.

Problemet for alle som skal se The Stone Roses på Øyafestivalen er at bandet ikke kommer til å ha 75.000 fans som på rams  synger med på nesten hver eneste tekstlinje av full hals. For i Middelalderparken må Manchester-bandet stole på sine egne ferdigheter for å dra i land en borteseier. Og nettopp disse ferdighetene er tydeligvis fremdeles enten litt rustne eller totalt fraværende. Jeg er ikke sikker på om jeg ville krysset av B på kupongen i august, men jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme publikum i Heaton Park.

Tags: bøttehatt, Heaton Park, ian brown, Madchester, manchester, the stone roses, øyafestivalen