Brendan Benson: My Old, Familiar Friend

[Echo/Tuba]

Fra soloartist til The Raconteurs-medlem og tilbake igjen; Brendan Benson lager fortsatt god powerpop som denne gang går for mye i egne fotspor.

Bensons 2002-album Lapalco står fortsatt igjen som noe av det beste som har kommet av sentimental powerpop på denne siden av The Posies’ Frosting On The Beater (1993), og dette er da også hans udiskutable musikalske høydepunkt, The Raconteurs-karrieren også tatt i betraktning. På dette albumet hadde han låtskrivingshjelp av den grå eminensen Jason Falkner, som tilla Bensons serenadering et element av snert, uforutsigbarhet og humør, noe som har gjort låter som ”Tiny Spark” og ”Folk Singer” til klassikere, ihvertfall i min bok.

Nå, to album senere, står han med Foo Fighters-produsent Gil Norton i ryggen og med et låtmateriale som på mange måter er sterkt, men som også har en del elementer av egen-resirkulering i seg.

Singel og åpningsspor «A Whole Lot Better» er blant albumets sterkeste, der den spretter rundt mellom tøffe vers og nydelige refreng, og det er fortsatt som opptempolåtskriver han er best- og spesielt på denne og albumbeste ”Poised And Ready”. Det er derimot ikke kvalitet hele veien hjem; den litt slitsomt rolige ”You Make A Fool Out Of Me”, den svææært ”I Saw The Light”-apende ”Eyes On The Horizon” og ”Misery” labber rundt i overkant velkjent territorium, og når så godt som alle låtene handler om Brendans av/på-affære med kjæresten føles dette loslitt over et helt album, og da spesielt dersom man på forhånd har et forhold til mannens backkatalog.

Til tross for en mengde flott powerpop føles My Old, Familiar Friend i litt for stor grad som en selvoppfyllende profeti, der Brendan går litt for ofte på gamle, kjente stier han har gått mange ganger før.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Brendan Benson, power pop, The Raconteurs