Med sitt åttende studioalbum Let England Shake har PJ Harvey i år fått et nytt løft i karrieren. Uten å miste den dramatiske nerven  hennes musikk alltid har bydd på, har hun på sin nye plate fokusert mer på melodiøse og lett tilgjengelige låter.

Det gjenspeilte seg også i 41-årige Polly Jean Harveys konsert på Roskilde seint torsdag kveld, da hun spilte for 17.000 lyttende og jublende mennesker i festivalens Arena-telt. Som for å slå an tonen helt fra start, åpnet hun med tittelkuttet fra Let England Shake – direkte etterfulgt av “The Words That Maketh Murder”, også den fra årets kritikerroste album. Begge i en nokså dempet drakt, med et nakent sound bygget på “less-is-more”-filosofien, som preget det aller meste av konserten. Spartansk, men likevel dynamisk.

Hennes tre trofaste følgesvenner – John Parish, navnebror/kapellmester Mick Harvey og Jean-Marc Butty – støttet enkelt, men effektivt opp rundt PJs skjøre og skjønne vokal, med punktuerte rytmer, stemningsfull fargelegging av musikken og framheving av PJs sang.

Med PJ Harvey i en hvit tvangstrøye-inspirert kjole og “matchende” hvite fjær i det ravnsvarte håret, fikk konserten til tider nesten noe sakralt over seg, strippet for sceneeffekter og med kun musikken som det kommunikative våpenet. Når stillstanden ved et par anledninger rykket truende nær, bød hun på råere og mer bråkete partier som gjenopprettet balansen.

Selv om mesteparten av konserten sirklet rundt hennes nye album, fikk publikum selvsagt også noen gamle favoritter, slik som “C´mon Billy” og “Down By The Water” fra gjennombruddsalbumet “To Bring You My Love” (1995) – og med rå og energiske “Meet Ze Monsta” fra samme plate som et verdig farvel.

Tags: anmeldelse, leif gjerstad, PJ Harvey, Roskilde, Terningkast 5