«Den beste festivalbookingen på norsk jord noensinne». Det spares ikke på det verbale kruttet når Øya introduserer artistene sine, men i tilfellet Paul Weller er det lett å forstå og dele entusiasmen; pophistorien bugner ikke akkurat av artister som som inne i sitt fjerde tiår nekter å la seg henvise til irrelevansens støvete kroker, men snarere fortsetter å lime inn vedlegg etter vedlegg i sitt musikalske testamente.

Låter som i utgangspunktet kan fortone seg som lett gampete valg («Moonshine», «Wake Up The Nation») fyres av tidlig i settet, og den første delen av konserten skjemmes av dårlig lyd i Wellers mikrofon. Men så strammes skruene til, med glansnumre fra katalogen (fra «Town Called Malice» via «Shout To The Top»" til «You Do Something To Me») lurt inn mellom materiale hovedsakelig plukket fra mannens to siste utgivelser.

Bandet er i toppslag, og Weller både ser og høres uforskammet bra ut, enten han rister en tamburin med en sigg i kjeften, kjærtegner gitaren med rå ømhet eller lar fingrene skli over rhodes-tangentene. Hans veldokumenterte higen etter å holde seg i kunstnerisk bevegelse gjennomstråler hele seansen, og flere av låtene fra årets utgivelse, Wake Up The Nation, skinner sterkere live enn på plate, som «No Tears To Cry», «Fast Car/Slow Traffic» og nydelige «Aim High».

Har du et visst forhold til The Jam, The Style Council eller Weller solo, vil det saktens være låter som savnes under konserten. Hvor blir det av «Walls Come Tumbling Down», «The Modern World» eller «All I Want To Do (Is Be With You)»? Paul Weller anno 2010 er imidlertid ikke for siklende nostalgikere, og godt er dét, egentlig.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, konsert, Lydverket, marius asp, paul weller, øya, Øyafestivalen2010