Har Øyafestivalen gjort alt riktig når det eneste folk synes å være misfornøyde med er at det kommer så mye folk?

Overhørt:
- Fett på Øya, eller?
- Ja, men det var jævlig mye folk.
- Var det noen bra konserter a?
- Joa, det var greit. My Bloody Valentine var rått, Raga skuffa litt, stas å få sett Pharrell, og Grinderman var bra. Litt kjipt ikke å få sett Lykke Li, men det var for trangt der ass.
- Hva var høydepunktet a?
- Njæ, vet ikke helt. Det meste var greit, liksom.

Er festivalfølelsen blitt nummen etter en sommer med festival hver helg, har Øya blitt intetsigende eller har de bare gjort som de skal?

Øyafestivalen utvidet årets utgave av musikksammenkomsten i Middelalderparken med en ny scene, og i samme slengen kapasiteten med 1000 flere publikummere. De fleste som la veien innom den nye Odden-scenen for å se for eksempel det oppskrytte stjerneskuddet Janelle Monae, positivistpunkerne No Age eller dynamittgubben Diplo merket sannsynligvis i samme slengen at verken plassering eller tilrettelegging var tiltenkt andre enn de tusen ekstra som fikk besøke festivalen, og knapt dem.

Der, som spesielt på Vika-scenen, farlig nær vannspeilet, viste de fire dagene i parken seg så vidt å være i stand til å huse de tusen ekstra besøkende. Nå sutrer folk hvert år over at det er trangt på festivaler. Når det for hvert år og hver konsert blir stadig vanskeligere å få optimale konsertopplevelser på Øya av noe så banalt som menneskemengden, er likevel den gode festivalstemningen i fare. Dessuten den dårlige, kritiske eller negative. Selv kritikerne synes ikke å være kritiske til særlig annet enn folkemengden.

Nivået på konsertene under årets Øyafestival er på det jevnt gode om kritikernes penner er representative. Lydverkets anmeldere har kastet karakteren fem eller seks på 13 av 26 anmeldte konserter. Den laveste karakteren var én toer til gamlekara i The Sonics. Tendensen er forholdsvis sammenfallende med de store avisene. Klart man koser seg på festival når man får anmelde bandet man hypet albumet til for et halvår siden, for så å deise ned i en sofa på gjesteområdet og brenne av noen bonger mellom slagene.

Ølen er ikke spesielt dyr, matutvalget er langt over middels selv om prisene ikke er optimale når feriepenga er forsvunnet, noen av banda har spilt på Øya før, andre er gamle helter bookerne er sugne på å se. Ikke-debatten omkring hvorvidt det mangler hiphop-navn på plakaten eller ei, og at noen konserter tilnærmet overdøver hverandre er det nærmeste man har kommet kontroverser, kritikk eller skandaler omkring årets Øyafestival. Og folk kommer okke som. I hopetall. De klapper, noen få hopper eller danser, en og annen friker ut ved å blåse såpebobler eller kaste ballonger. De er tilsynelatende fornøyde, ikke overlykkelige eller forbannet.

Tags: øya