Kokainbrødreparet Clipse er i limbo om dagen. Malice har bytta ut fiskevekter og gummistrikker med Det gamle testamente og gitt ut den noe merkelige bibelske memoar-saken Wretched, Pitiful, Poor, Blind & Naked. Nuvel. Nå var vel aldri Malice den mest interessante rapperen i Virigina-duoen, uansett.

Langt morsommere har det vært å følge den andre halvdelen Pusha T, som endte opp på Kanye Wests G.O.O.D Music-etikett og diska opp med noen strålende øyeblikk på Good Friday-oppvarminga til Kanyes My Beautiful Dark Twisted Fantasy (samt et drøyt vers på «Runaway»). Men så var det det debut-albumet da. Vanskelige greier. Sound of the Citys Zach Baron har tidligere ment at «Pusha T is perhaps the single most critically beloved and commercially unsuccessful rapper of the last five years». Og han har definitivt et poeng, også etter Fear of God II : Let Us Pray.

Først og fremst er skiva en skive som egentlig skulle være en EP, men som så er blitt utividet med et par spor ekstra. Aberet er dog tydelig med en gang for den over middels Pusha T-interesserte: lite her er direkte nytt. Over halvparten av låtene har allerede sirkulert rundt på diverse mixtapes det siste året. Fear of God II er mer eller mindre en oppgradering av Fear of God som kom tidligere i år, hvor de unødvendige freestylene over Soulja Boy- og Jay-Z-beats er bytta ut med et knippe andre låter. Og selv om det ikke er helt krise, legger det en eim av latskap og halvhjertethet over hele utgivelsen.

Når det er sagt – det er et par virkelige høydepunkter her. «Alone in Vegas» er definitivt det mest interessante sporet blant de 11, og en direkte videreføring av sporet han og broren var inne i på sisteskiva Til The Casket Drops: Tydelig mer personlig og ektefølt enn den raffinerte kola-bonanzaen Pusha T stort sett har lagt på skive, med tekstlinjer som «she left the door open gave a fuck if i’m famous/ I write this alone in Vegas». Rick Ross-gjestende, pompøse «I Still Wanna» sitter også så det holder.

Også låtene som ikke stikker seg ut her er over middels. Et spor med Juicy J fra Three Six Mafia viste seg dog å være en bedre ide på papiret enn i praksis, men låta kommer sikkert til å bli spilt ute en gang eller fem. Og selv om en låt som «Amen» med både Young Jeezy og Kanye aldri helt blir det anthemet man virkelig ønsker seg, er låta aldri i nærheten av å være dårlig heller. Faktisk viser det seg at Pharrell/Cipse-magien fortsatt står ved lag, og et par av de beste øyeblikkene dukker opp når Tyler The Creator får slå seg løs på mentorens produsksjoner og når 50 Cent hopper på en noe utypisk Pharell-produksjon som minner om smått fantastiske «Popular Demand (Popeyes)» fra Til The Casket Drops.

«Changing Of The Guards» feat. Diddy:

Pusha T Feat. Diddy – Changing Of The Guards by Pusha T

Og dermed står altså Zach Barons uttalelse ved lag. Fear of God II kommer aldri til å bli noen virkelig vinner denne platehøsten. Dét har like mye med at skiva er midt på treet som at Pusha er oversett å gjøre. Forhåpentligvis kan vi regne denne skiva som en god mixtape den dagen etterlengtede Pusha-skiva Long Live The Cane slipper. Om det noensinne skjer.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, Fear of God II, Lydverket, plate, Pusha T