Ida Maria - Katla
På harrytur
Ida Maria har gitt Katla noen absolutt hørverdige øyeblikk. Neste gang bør hun stole på at hun kan selv.
Det tok ikke mer enn tre år fra Ida Maria gikk seirende ut av Norges lille Zoom-finale til USAs bloggkonge Perez Hilton booka henne til turné – og hun endte med å avlyse det hele etter fire spillejobber på grunn av utmattelse.
Nå har hun fått seg en tydelig tiltrengt pause, og er klar med oppfølgeren til det godt mottatte debutalbumet Fortress Round My Heart (2008). Katla er innspilt i Los Angeles, med produsent- og låtskriverhjelp fra Butch Walker (Avril Lavigne, Pink, Weezer, Katy Perry). Ida Marias bandkollega Stefan Törnby har også bidratt til skrivinga, i likhet med hårrock-spesialisten Desmond Child (vi snakker låtsnekkeri med Bon Jovi, Aerosmith, Kiss og det ene med det andre).
Sistnevnte har riktignok bare hatt fingrene borti førstesingelen «Bad Karma», men CVen hans peker likevel på en tydelig tendens ved dette albumet; en streben etter store riff og skamløse refrenger. Men den slags virkemidler gjør seg gjerne best når man kjører stilen helt ut, og det er ikke tilfellet her. For akkurat som «Bad Karma» balanserer mellom kul og rå White Stripes-bluesrock og enkel allsangrock, roter flertallet av låtene på Katla stadig på grensa mellom fengende, friske partier og et uttrykk som er litt for enkelt, og rett og slett ganske harry.
Bedre blir det ikke av tekstpartier som «I’m gonna wear my cherry red/I’m gonna give you lots of —», hvor lytteren åpentbart skal tenke grisete, mens Ida Maria mot slutten av låta avslører at neida, her er det snakk om «lots of room in my bed». Herlig frekt? Nei. Harry. Akkurat som cancan-cymbalene i «10 000 Lovers». Og da har vi ikke en gang kommet inn på det norskspråklige «rap»-breaket i samme låt.
Men det er altså noen høydepunkter her. Åpningslåta og den nye singelen «Quite Nice People» er overraskende søt og nynnevennlig med sitt rolige, akustiske komp, mens «My Shoes» er en seig og sår pianocountryballade. Begge deler kler Ida Maria svært godt – i likhet med den skranglete bluesen i bonussporet «Gallery». Går man disse tre låtene etter i sømmene viser det seg at de har én ting felles: De er de eneste som er skrevet av Ida Maria alene.
Det kan virke som Nesnas rockedronning ikke helt har stolt på seg selv med denne plata. Resultatet er en rekke låter som føles som litt sjablongaktige lånte fjær, med enkle melodier og sjangervirkemidler som ikke er tilført noe annet særpreg enn Ida Marias vokal. Da hjelper det ikke at de spriker i litt for mange retninger – fra boogierock, punk og rå blues til The Strokes- og Håkan Hellström-gitarer, søt pop og mariachi-surf (!).
Neste gang er det å håpe at Ida Maria har tatt lærdom av all verdens treåringer, og begynt å si «jeg kan selv».
Rannveig Falkenberg-Arell
Tags: anmeldelse, Ida Maria, Katla, Lydverket Spanderer, rannveig falkenberg arell, Terningkast 3
Synd at hun knuste den første og siste gullplaten hun fikk.
hahahaha, touché
Så kanskje du kan lage ei plate sjøl, du som slakter denne plata! hva gjør deg til en bedreviter?
Tror ikke engang jeg selv hadde vært særlig interessert i det jeg hadde klart å produsere som musiker og låtskriver, du, så det holder jeg meg unna!
Men dette er altså ingen slakt. Det er en omtale av hva jeg mener er en ikke helt vellykket plate.
musikkanmeldere er for musikere det hunder er for lyktestolper…
ro dere ned., d er en anmeldelse, d betyr ikke at du MÅ mene d samme. og hvis du allerede har bestemt deg for om cden er bra eller ei, er d vel ikke vits i å lese den, iallefall ikke noe poeng i å kommentere.
Etter en rask gjennomlytting er jeg fornøyd med Katla. Den nye singelen «Quite nice People» har jeg allerede fått på hjernen!
«Neste gang bør hun stole på at hun kan selv». Hva betyr det? Er det noen slemme som har ødelagt plata til Ida Maria også var hun for sjenert til å si ifra? Hun har kanskje noen hemmelige Oh, my God-aktige sanger som hun ikke vet om de andre kommer til å like?
Ærlig talt. Det er en helt fantastisk plate. Terningkast 7.
Kem f..n é Ida Maria?
Jeg elsker anmeldelser.
Jeg syntes Ida Maria gjør en helt OK plate her. Selv om det til tider lyder polert nok til at hollywood-klisjéene titter frem, syntes jeg likevel Ida, som den karakteristiske artisten hun er holder det innenfor hva man kunne forvente av en ganske nylig nedbutt og utmattet artist kan levere.
Jeg gleder meg hvertfall til neste album, som jeg er enig med anmelder i, at hun bør skrive på egenhånd.
Det er hun virkelig sterk nok til.
Bare èt spørsmål ;
Jeg kan ikke få ut av hodet at låta Devil lyder veldig likt en Madrugada-låt, men kommer virkelig ikke på hvilken !? Noen som ser den ?
Særdeles treffende anmeldelse. Tomlene i lufta!
er det bildet en joke?
Men faen da…Det er DRITKJEDELIG musikk!!
[...] Les også: Lydverkets anmeldelse av Ida Marias nyeste album [...]
«Rap»-partiet er en honnør til et annet norsk band ved navn Tungtvann. Linjene er fra Tungtvanns «(Æ gir mæ nu) Faen» fra førsteplata.
[...] Ida Maria har god grunn til å synes godt om Urørt. Hun vant Zoom Urørt i 2006 og den gjeveste prisen i 2007 da hun ble Årets Urørt. Etter den tid har hun gjort det stort med førsteskiva Fortress Around My Heart både i her til lands og utlandet, da særlig i USA. I fjor høst kom hun med sitt andre album Katla . [...]