-
Oss mot dem
Rise Against: Appeal To Reason [Geffen/Universal] Rise Against leverer en fokusert punkrockplate som bringer tankene tilbake til gode, gamle dager. Det politiske punkrockbandet Rise Against fra Chicago har, som så mange andre i sin sjanger, utspring i undergrunnen, men har med tiden funnet det for godt å komme seg over på et større selskap for […]
Rise Against: Appeal To Reason
[Geffen/Universal]
Rise Against leverer en fokusert punkrockplate som bringer tankene tilbake til gode, gamle dager.
Det politiske punkrockbandet Rise Against fra Chicago har, som så mange andre i sin sjanger, utspring i undergrunnen, men har med tiden funnet det for godt å komme seg over på et større selskap for å kunne spre sitt gode budskap til et større publikum. Jævla sellouts! Nei da.
Rise Against har mye på hjertet, om enn tematisk uoriginalt: Amerikansk krigføring, vegetarianisme og frihet, samt et og annet oppgjør med gamle elskere. Alt er skrevet i blokkbokstaver, som seg hør og bør når man lager punk for kidsa.
De har vært produktive siden starten i 1999, og bandets femte album i rekken viderefører deres definerte sound; melodisk og moderne punk som lener seg mot det kommersielle, med innslag av både lettfattelig hardrock og konsis hardcore. Gamle helter som Bad Religion, Descendents (California-bandets låtskriver Bill Stevenson er produsent på denne platen) og Gorilla Biscuits er selvfølgelige referanser, men Rise Against høres likevel ferske, kontemporære og forbanna ut. Overbevisningene er der, det samme er spilleferdigheter og gnist, og sammen utgjør dét et solid stykke punkrock.
«Long Forgotten Sons»:
Ikke noe landemerke av et album, dette, men det er liten tvil om at ”Long Forgotten Sons”, ”Audience Of One” og åpningslåta ”Collapse (Post-Amerika)” får en til å mimre om en periode i livet da verdensbildet var langt enklere og moshpiten kun noen få steg unna.
Erlend Mokkelbost
Tags: anmeldelse, appeal to reason, plate, rise against
En aldri så liten nedtur dette, men fortsatt svært hørbart. Anmeldt på http://www.headbangersblogg.no/rise-against-appeal-to-reason/ til 4.5/6
Vel, hva skal man si? Det er vel noe galt når låta man virkelig ser fram til på albumet er en akustisk låt, men når den er av en slik kvalitet «Hero of War» faktisk er, så er det ikke så ille. Er forsåvidt enig med anmelder her, så må jo gi kred til ham. Men: Du kaller dem tematisk uorginalt, vel, de har jo kjørt denne stilen siden ihvertfall ‘Revolutions per minute’, om enn ikke helt siden debuten ‘The Unraveling’, så tja, vel hvor ville jeg hen? Hmm, kanskje til det at det er flott at et av de punkbanda som i våre dager faktisk strekker seg litt utover bare punkverdenen, IKKE blir nedlesset med emo-stempelet, noe RA har blitt, siden de har noen kjærlighetssanger. Anyways, det som er skuffelsen er at det ikke er noen ‘Revolutions per Minute’, men den plata er vel en av de platene band bare lager i karieren.
[...] i Lydverket (NRK) Del/skriv ut denne [...]
Jeg vil si meg enig i at dette ikke er det best albumet deres, men jeg vil gå fra den poplære meningen om at Revolutions Per Minute er det beste de har lagt ut. Jeg vil si at The Sufferer And The Witness fortjener en plass hvor som helt, og Siren Song of The Counter Cult inneholder mange av de beste sangene gjennom deres tid som band. Jeg kan heller ikke klage på EP’en This Is Noise som inneholder But Tonight We Dance som er etter min mening deres største suksess. Jeg vil ikke si at de har blitt dårligere siden de slap ut The Sufferer And The Witness, jeg vet det at mange som likte de gamlere sangene deres synes at Appeal To Reason er bedre gjennomført enn tidligere album. Det kommer av at musikken er kitt lettere å ta, og at det bryter litt med det som originalt klassifiserte dem som punk. Jeg vil også tro at tapet av Chris Chasse må ha vært et problem for musikken, men for de som savner stilen hans så har han blitt med i et nytt band.
DU ER TEIT!! Rise Against rocks<3