Paul Weller: Wake Up The Nation

[Island/Universal]

Universets mest elegante gubbe er tilbake med nok en lysende tilstandrapport fra dypet av ungdomskilden. 

Med det hylende ambisiøse og ditto realiserte forrigealbumet 22 Dreams (2008) signaliserte Paul Weller med all tydelighet at han fortsatt er en kreativ kraft som må tas på alvor.

Etter over 30 år i den gode smaks tjeneste, fra ungdomsårene som modpunker i The Jam via Style Councils glatte, soulsvøpte eklektisme til det mer klassisistiske (og, vil noen hevde, smått gampete) rockuttryket som har preget soloårene, føltes det endelig som om Weller tok i bruk hele sitt arsenal av levd musikkhistorie og -kjærlighet.

Psykedelisk folk og elektronikasnutter sømløst sydd inn i samme lappeteppe som uimotståelig powerpop, pianoballaderi og en hyllest til Alice Coltrane, av alle – magisk er bare fornavnet. Det er derfor en sann glede å kunne slå fast at Wake Up The Nation fortsetter denne bevegelsen, om enn utgangspunktet umiddelbart føles sobrere og hakket mindre slående.

Det skal imidlertid ikke grafses dypt i materialet før detaljene – det er som kjent gjerne der styggen sjæl befinner seg – titter fram. “Fast Cars/Slow Traffic” er kanskje slik The Jam ville hørtes ut om de debuterte i 2010, mens den nærmest perverst allsangvennlige ”Find The Torch/Burn The Plans” illustrerer hvorfor modfaderen ikke bare er en nasjonalhelt i Storbritannia, men også selger et betydelig antall plater der fortsatt.

”Aim High” oppfører seg som et nedstøvet stykke Chicago-soul (byen, ikke bandet), funnet og videreformidlet av et Super Furry Animals i toppform, og ”Andromeda” maner fram fornemmelsen av hva en fuzzfortapt Ray Davies kanskje kunne funnet på i løpet av en god dag i studio. Du skjønner kanskje poenget.

Weller mister meg kun på Kevin Shields-gjestede ”7 & 3 Is The Striker’s Name” og avsluttende, rotete ”Two Fat Ladies”, men det kan like gjerne skyldes egen utmattelse som reelle feilsteg fra artistens side.

For dette er, i likhet med forgjengeren, en plate som burde mane enkelte av Wellers jevnaldrende låtskrivere – la Elvis Costello og David Bowie stå som to eksempler – til å vurdere hvorvidt det er noen vits i fortsette å gi ut ny musikk. Jeg har ikke noe klart svar, men oppfordrer dem begge til å huske å ta vitaminene sine. Hver dag.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, paul weller, plate, skive, Wake Up The Nation