Metallica - Valle Hovin, Oslo
Oppskrytt klassiker
I 1991 skrev Metallica musikkhistorie. Men til tross for mange gode avsnitt er ikke fortellingen like interessant i dag.
Sterk sol og en liten dose Gojira og Mastodon hadde fått publikum gloheite, og de fleste var nærmere kokepunktet da den velkjente «The Ecstasy of Gold»-introen endelig begynte. Geniale «Hit the Lights» fra Kill ‘em All sparket i gang showet med James Hetfield og Lars Ulrich i front, og Kirk Hammett og Robert Trujillo fulgte hakk i hæl. «Master of Puppets», «No Remorse» og «For Whom the Bell Tolls» lokket frem mangt et publikumsrop, mens gørrkjedelige «Hell and Back» fra Beyond Magnetic-EPen gjorde det motsatte.
Etter den obligatoriske åpningsrekka går bandet av scenen, og på storskjermen dukker det opp en filmkollasj som viser historien bak innspillingen og utgivelsen av selvtitulerte Metallica, som oftest blir kalt The Black Album. Og det er dette albumet turneen dreier seg om. Kollasjen er for så vidt interessant, og den er med på å danne en ramme rundt konserten. Bare synd de fleste som sto rundt meg var mer opptatt av å følge med på en kar som tisset midt i publikum.
Metallica har valgt å spille albumet baklengs og begynner med «The Struggle Within». En tam bassintro innleder «My Friend of Misery» før det tar seg noe opp. Scenen på Valle Hovin er enorm, men Metallica bruker hele arealet og er i konstant bevegelse. Skjermene ved siden av og på scenen ga alle de 40 000 fremmøtte en sjanse til å bivåne bandet, og en molo i midten gjorde at gruppa kunne spasere ut blant folk. Hetfield benyttet anledningen og vitset litt på moloen, mens en stemningsfull video fra The Hill of Crosses surret i bakgrunnen av «The God That Failed».
«Of Wolf and Man» går nesten umerkelig forbi, for når tonene til «Nothing Else Matters» høres, glemmer folk alt annet. Det er denne låten som får folk til å filme med mobilkameraene sine og synge med. Alle kan teksten. Selv unger på åtte år og 63 år gamle damer med rumpetaske og hvite bukser roper det de klarer. Ikke rart blodfansen ble skuffet da The Black Album kom i 1991. Det var kanskje med på å gjøre metal mer kommersielt, men Metallica ble aldri de samme igjen.
«Through the Never», «Don’t Tread on Me» og «Wherever I may Roam» ruller gjennom høyttalerklynga før Metallica tar en kunstpause. Stillheten gjør «The Unforgiven» desto mer effektfull og det låter til tider vakkert. »Holier than Thou» ødelegges dog med en lei trommesolo på slutten, og «Sad But True» avrundes med en ditto bassolo. Heldigvis kommer åpningslåta på turnéalbumet, «Enter Sandman», inn og redder en fra kjedsomheten. Den er kanskje utspilt, men det er fortsatt en god sang som får folk med på notene.
The Black Album er på mange måter et gjennomført album, men det er til de grader oppskrytt. Jeg hadde gitt konserten lavere terningkast hvis det ikke hadde vært for noen andre låter og pyroeffektene på slutten. Det er kanskje banalt å gi et band flere poeng fordi flammene er høye, men etter såpass mange kjedelige sanger fra et Metallica som bare virket halvinspirert, var det på sin plass med litt laser og ild.
«Blackened» og «One» akkompagneres av imponerende raketter, intense flammer og noen av de fineste lasereffektene jeg har sett. Og når «Seek and Destroy» avslutter etter flere minutter med «we want more» går stemningen i taket. Bare synd at Hetfield bruker så mye tid på å få publikum med på syngingen. Jeg er ikke interessert i mellomspill og høy-høy. Jeg vil høre «Seek and Distroy» spilt i sin helhet! Men det skal Metallica ha – de bryr seg virkelig om fansen.
Jeg har ingenting imot at band dediserer turneer til eldre album. Bare synd at The Black Album ikke har holdt seg bedre. Jeg syntes å huske at jeg digget det som 15-åring, men sannheten er sannsynligvis at jeg kopierte alle andre og bare likte enkeltlåter. Heldigvis oppdaget jeg resten av Metallica-katalogen et par år senere. Den bør dere også sjekke ut hvis dere ikke allerede har gjort det.
Jeg hyller for øvrig Hetfield for å reklamere for gode NWOBHM-travere som Heavy Load, Trespass og Jaguar på vesten sin. For hvorfor i all verden skal man se fremover når fortiden er best?
Helle Stenkløv
Se bildegalleri fra konserten her
Tags: Helle Stenkløv, james hetfield, kirk hammett, Lars Ulrich, Metallica, Robert Trujillo, The Black Album, valle hovin
Jeg tenker at anmelder generelt ikke liker Black Album, og når hun allerede er negativt innstilt på de låtene som en tross alt VET skal spilles (og er mer opptatt av publikum som pisser), så blir anmeldelsen kun subjektiv. Da er denne anmeldelsen like mye verdt som et privat blogginnlegg, og har ingen ting å gjøre på en nyhetstjeneste som NRK.
Er det en eneste anmelder som f.eks. har sagt noe om lyden, eller er det kun et ønske om å dele en personlig konsertopplevelse?
Har for så vidt vært på bedre Metallica-konserter, da spesielt at lyden har vært bedre, men når det først er albumkonseptet som er grunnlaget for turneen, synes jeg det var bra!
Jeg nevner lyden hver eneste gang jeg anmelder konserter. Det har derimot sjelden falt i god jord hos leserne, så denne gangen valgte jeg å la være. Men hvis du absolutt må vite hva jeg synes (selv om du også var der og garantert har din egen mening), så var det rimelig dårlig. Hetfield hørtes godt, men bassen buldret for mye og trommelyden til Ulrich var som å slå spiker i øyet. Heldigvis kjenner de fleste låtmaterialet såpass godt at det ikke har all verden å si. Utekonserter er sjelden blant de beste når det gjelder lydkvalitet.
Er hele rockredaksjonen i Lydverket og P3 ute på en lang og rolig sykkeltur for tida? Slettemark og Mjelde styrer vel fortsatt Pyro, og jeg leste for ikke så alt for lenge siden en fullstendig dekkende anmeldelse av Accepts nye album Stalingrad. Men jeg begynner å lure når anmelderen kaller Black Album oppskrytt… Det er er vel ikke noe annet enn historieløst? Dersom Metallica har begynt å miste Mojoen etter mange år kan man heller skrive det og at konserten var dårlig -framførelsen, lyden osv., men albumet (som dette indirekte er en anmeldelse av) står fjellstøtt som dét som totalt endret Metal-musikken på 90-tallet.
En anmeldelse må nødvendigvis være litt subjektiv, og det er vel ikke slik at om mange elsker ei plate og den har hatt betydning for musikkhistorien så er det ikke lov å synes noe negativt om den?
Jeg er personlig helt enig med anmelder, black album var dritfett når det kom men det er ikke like bra i dag.
Men er du ikke enig i at anmelder da skulle overlatt jobben til noen andre som ikke allerede var negativt innstilt på at Metallica skulle spille hele Black Album?
Men jeg opfatter ikke anmelderen som forutintatt og negativ, jeg mener anmeldelsen bærer preg av at anmelderen har et ambivalent forhold til Metallica, gikk på konserten, hadde noen gode og noen dårlige opplevelser av det some ble servert, og konkluderte med at Black Album ikke er så bra som man har gått rundt å trodd (hadde samme opplevelsen når jeg tok fram den gamle cd’n min for en stund siden).
Jeg synes heller ikke det er så gøy å lese musikkanmeldeser skrevet av noen som er negativt innstilt, og jeg synes heller ikke det er gøy å lese musikkanmeldeser som er totalt ukritiske. Jeg synes det beste er å lese en anmelder som har både positive og negative ting å si, og mener at denne anmeldelsen her har det.
Enig. Synes anmeldelser bør være mest mulig subjektive. At hun avslører sitt litt anstrengte forhold til skiva er også nyttig informasjon for leseren, da skjønner vi litt mer om «hvilke briller» anmeldelsen blir skrevet gjennom. Menneskeheten bør lære seg mer opp til å ikke automatisk ta alt for god fisk. Om vi etterstreber en kunstig objektivitet i og rundt oss, så er det mulig at vi luller vår kritiske oppmerksomhet i søvn og lettere begynner å ta alt for god fisk (fordi det stod i en «seriøs» publikasjon som NRK f.eks.)
Men jeg opfatter ikke anmelderen som forutintatt og negativ, jeg mener anmeldelsen bærer preg av at anmelderen har et ambivalent forhold til Metallica, gikk på konserten, hadde noen gode og noen dårlige opplevelser av det some ble servert, og konkluderte med at Black Album ikke er så bra som man har gått rundt å trodd (hadde samme opplevelsen når jeg tok fram den gamle cd’n min for en stund siden).
Jeg synes heller ikke det er så gøy å lese musikkanmeldeser skrevet av noen som er negativt innstilt, og jeg synes heller ikke det er gøy å lese musikkanmeldeser som er totalt ukritiske. Jeg synes det beste er å lese en anmelder som har både positive og negative ting å si, og mener at denne anmeldelsen her har det.
Men er du ikke enig i at anmelder da skulle overlatt jobben til noen andre som ikke allerede var negativt innstilt på at Metallica skulle spille hele Black Album?
For mange av oss som oppdaget metall(ica) på 80-tallet, var den svarte plata en ganske blandet fornøyelse. På den ene siden rocker flere av sangene, men som anmelderen sier; mye av det som var bra med Metallica ble også borte - eller i hvert fall kraftig striglet. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at det var litt sært når folk som i årevis hadde kritisert «heavy», plutselig kom løpende og fortalte hvor bra Metallica var. Man fikk vel litt lyst til å stoppe plata opp i …
Den sorte plata var for mange starten på interessen for metall og Metallica, men for mange andre markerte den slutten. Om plata er en klassiker eller ikke, avhenger nok av hvilken av de to kategoriene man tilhører. Eventuelt om man senere har fått opp øynene for plater som Ride The Lightning, Masters Of Puppets, Kill ‘Em All, … And Justice for All. For meg er det særlig de to førstnevnte som er klassikerne.
Selvsagt, akkurat det skillet jeg tenker på. Kall det paradigmeskiftet i metall. Kanskje albumet egentlig er oppskrytt anno 2012, det ser ut til at flere mener det. Jeg er ikke enig i det, og jeg mener også at det går an å like Metallica både før og etter Black Album.
Musikkopplevelser er subjektivt. For å sitere Lillebjørn: Det en synes er motbydelig, synes en annen er helt nydelig. Det går selvsagt ann å like Metallica både før og etter, men man kommer ikke unna at det for mange tidligere fans markerte slutten.
Om et album er en klassikker eller oppskrytt avhenger av øynene som ser. Eller som Metallica sier det; the eye of the beholder. Når albumet kom, var det mange «blodfans» som mente at Metallica hadde solgt seg. De vil nok ikke fremheve dette albumet som en klassiker … Man kan kanskje si at albumet er en klassiker på bakgrunn av at det åpnet døren mellom Metallica og et større publikum, men vanligvis tenker man først og fremst på kvalitet som står seg over tid når man snakker om klassikere. At mange mener at albumet ikke holder seg så godt i 2012, er i seg selv en indikasjon på at det ikke er et klassisk album i ordets vanligste forstand.
Det er en subjektiv vurdering, men for meg holder de foregående platene seg utmerket sett med dagens øyne. The Black Album er med andre ord ikke i nærheten av å være like klassisk som de første platene (slik jeg opplever musikken).
Du omtaler The Black Album (eller Metallica som det vel egentlig heter?) som et paradigmeskifte i metallsjangeren. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg tenker at det er en forenkling. Sammen med Guns’n Roses’ Use Your Illutions I og II, som kom omtrent samtidig, representerte plata åpenbart et paradigmeskifte i mange menneskers musikksmak, fordi veldig mange ungdommer gjennom disse platene ble introdusert for langt hardere rockemusikk enn det tidligere hadde vært akseptert å høre på. Men at det var et paradigmeskifte for metall som musikksjanger er jeg ikke helt med på. Jeg ser det mer som en del av en utvikling hvor rock og heavy metall har utviklet seg gradvis over tid, og i flere ulike retninger. For meg er den svarte plata mer en virdereutvikling av 80-tallets kommersielle tungrock, enn et paradigmeskifte for metall, som gjennom mange ulike former og avarter samtidig har utviklet seg i motsatt retning. Når jeg lytter til andre artister, tenker jeg at de plukker mer fra Metallicas tidlige album enn fra de senere.
Jeg har ingen problemer med å være enig i det du skriver. Hva som faktisk er et paradigmeskifte og hvem som bidrar til skiftet vil diskuteres også i år 2050. Det jeg skriver er åpenbart ikke dekkende for helheten i hvordan musikk på endrer seg; det er en forenkling.
Poenget mitt har fra begynnelsen vært at albumet Metallica a.k.a. «The Black Album» ikke er et oppskrytt stykke musikk, både fordi innholdet, for meg (og mange andre), er veldig bra. Og at det mange måter fortsatt har en betydning for veldig mye av den musikken veldig mange mennesker hører, lager og har et forhold til i 2012.Når det er sagt har jeg ikke noe sterkere forhold til nevnte album enn tidligere album, jeg liker veldig mye av musikken før Black Album også. Jeg syns det veldig vanskelig å rangere musikk, fra dag til dag oppdager jeg noe gammelt og noe nytt som jeg vil høre på. Men noe henger mer ved en andre og jeg har en åpenbar forkjærlighet for det som befinner seg innenfor circumferensen til rocken. »Hvorfor forsvarer jeg da Black Album?», kan du spørre…
Kan egentlig bare si som i Radioresepsjonen: «Jeg er ingen ekspert, jeg er bare en helt vanlig fyr, jeg.»
En av de billigste argumentene man kan bruke er å si at noe er oppskrytt. På mange måter er det en slags bekreftelse det også. Det er nesten ingen som slipper unna den merkelappen dersom man har en smule suksess. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne folk som mener at Elvis er oppskrytt, på tross av at han 35 år etter sin død er blant verdens mestselgende plate-artister år etter år og fortsatt reiser på turne over hele verden og fyller konsertsaler med videoshow og live-band (den er det ikke mange som gjør ham etter…).
Samtidig er «oppskrytt» et begrep som på en rask måte forteller en hel del om hva man synes om noe. Når noen kaller en plate for oppskrytt, så betyr det jo ikke automatisk at den er ræva. Det betyr bare at man mener at den har fått en litt sterkere posisjon enn man selv mener den burde hatt.
Jeg mener The Black Album er oppskrytt sammenlignet med tidligere Metallica-album, som jeg rangerer mye høyere. Men det betyr ikke at plata er dårlig eller at den ikke var viktig på sin tid, eller at den ikke har betydd mye for folk eller noe slikt. Jeg bare synes at det er andre Metallicaplater som fortjener mer skryt og oppmerksomhet.
Samtidig er det et poeng for meg at plata tok livet av interessen for Metallica for min del. Jeg kjøpte den og hørte på den, fordi det var Metallica og fordi Enter Sandman var en kul og rocka sang. Men samtidig var det noe kjønnsløst over hele prosjektet, som litt etter litt ble kjedelig.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare den store forskjellen som gjorde at mange tidligere fans ikke gadd mer, men om du f.eks. hører på Fade To Black, Welcome Home (Sanitarium) eller One (fra de foregående platene), så er det på mange måter balader som har en del musikalske likhetstrekk med Nothing Else Matters (eller omvendt), men teksten og råheten i måten det synges på i de tre førstnevnte er som å få en knyttneve i magan, mens Nothing Else Matters er som å få et søtt dikt i skoledagboka. – Samtidig er det flere «mentale» brudd og svingninger i selve musikken i de tre førstnevnte, mens jeg nesten ikke husker noen ting fra Nothing Else Matters bortsett fra verset. Enten det hamres og trommes eller noe annet så treffer det i alle fall ikke meg med nevneverdig kraft. Det er noe med at når et ungt Metallica sang om narkotikaproblemer, krigstraumer og sinnslidelser, så føltes aggresjonen i musikken, vokalen og teksten ekte. Det er grenser for hvor følelsesmessig involvert man blir når en voksen rockeartist synger en sint godnattasang om marerittene til ungen sin.
Musikkopplevelser er subjektivt. For å sitere Lillebjørn: Det en synes er motbydelig, synes en annen er helt nydelig. Det går selvsagt ann å like Metallica både før og etter, men man kommer ikke unna at det for mange tidligere fans markerte slutten.
Om et album er en klassikker eller oppskrytt avhenger av øynene som ser. Eller som Metallica sier det; the eye of the beholder. Når albumet kom, var det mange «blodfans» som mente at Metallica hadde solgt seg. De vil nok ikke fremheve dette albumet som en klassiker … Man kan kanskje si at albumet er en klassiker på bakgrunn av at det åpnet døren mellom Metallica og et større publikum, men vanligvis tenker man først og fremst på kvalitet som står seg over tid når man snakker om klassikere. At mange mener at albumet ikke holder seg så godt i 2012, er i seg selv en indikasjon på at det ikke er et klassisk album i ordets vanligste forstand.
Det er en subjektiv vurdering, men for meg holder de foregående platene seg utmerket sett med dagens øyne. The Black Album er med andre ord ikke i nærheten av å være like klassisk som de første platene (slik jeg opplever musikken).
Du omtaler The Black Album (eller Metallica som det vel egentlig heter?) som et paradigmeskifte i metallsjangeren. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg tenker at det er en forenkling. Sammen med Guns’n Roses’ Use Your Illutions I og II, som kom omtrent samtidig, representerte plata åpenbart et paradigmeskifte i mange menneskers musikksmak, fordi veldig mange ungdommer gjennom disse platene ble introdusert for langt hardere rockemusikk enn det tidligere hadde vært akseptert å høre på. Men at det var et paradigmeskifte for metall som musikksjanger er jeg ikke helt med på. Jeg ser det mer som en del av en utvikling hvor rock og heavy metall har utviklet seg gradvis over tid, og i flere ulike retninger. For meg er den svarte plata mer en virdereutvikling av 80-tallets kommersielle tungrock, enn et paradigmeskifte for metall, som gjennom mange ulike former og avarter samtidig har utviklet seg i motsatt retning. Når jeg lytter til andre artister, tenker jeg at de plukker mer fra Metallicas tidlige album enn fra de senere.
For mange av oss som oppdaget metall(ica) på 80-tallet, var den svarte plata en ganske blandet fornøyelse. På den ene siden rocker flere av sangene, men som anmelderen sier; mye av det som var bra med Metallica ble også borte - eller i hvert fall kraftig striglet. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at det var litt sært når folk som i årevis hadde kritisert «heavy», plutselig kom løpende og fortalte hvor bra Metallica var. Man fikk vel litt lyst til å stoppe plata opp i …
Den sorte plata var for mange starten på interessen for metall og Metallica, men for mange andre markerte den slutten. Om plata er en klassiker eller ikke, avhenger nok av hvilken av de to kategoriene man tilhører. Eventuelt om man senere har fått opp øynene for plater som Ride The Lightning, Masters Of Puppets, Kill ‘Em All, … And Justice for All. For meg er det særlig de to førstnevnte som er klassikerne.
«men albumet (som dette indirekte er en anmeldelse av) står fjellstøtt som dét som totalt endret Metal-musikken på 90-tallet.»
Og det mener du er positivt? På hvilken måte?
Min mening er at albumet står seg godt i dag, jeg hører lett igjennom Black Album og liker rett og slett det jeg hører. Litt usikker på hva du spør om.. Hvis det er et spørsmål om jeg likte omleggingen av metal-sjangeren, så er jeg mer usikker. Strengt tatt så hører jeg på veldig mye forskjellig..
Ja, når det gjelder «omleggingen av metal-sjangeren» så var det jo mange ting som spilte inn samtidig, bl.a. grunge, Pantera, diverse techno/industrial-greier, og det tristeste av alt var gamle glam- og heavyrockere som skulle vise verden at de fortsatt var med på hva som var hipt og kult, og lagde noen av de verste grunge/alternative rock/metal album man kan tenke seg. Mange gikk i den fellen. Ånei, nå er det ingen som hører på metal lengre, hva skal vi gjøre? Svar: Kjøpe klær på fretex, gå med store luer, gro skjegg og flytte til Seattle og ta heroin. Sånn kan det gå. Pantera har også litt av skylden for nye metal-retninger. I mye større grad enn The Black Album, tror jeg, når det gjelder metalstiler som ble gjeldende utover nitti- og 2000-tallet.
Disse må nok også ta på seg litt av skylden for nu-metal, ved å ha laget et av verdens første nu-metal riff (det som starter 01:23): http://youtu.be/_du0PwG7iPA
hehehehehe dust. du skjønner ingenting av metal hostorien. INGENTING.
NisseRåd neste.
LOL. Gå og hør på Black Album du…
Setter på givin to risnig jeg. Så kan du lese litt historie før du preiker. Fjortis Harald.
OK, fjortis-Harald, om det er ditt virkelige navn, gå og hør på «Givin To Risnig». Mener du «Given To The Rising» av Neurosis forresten? Så dem live i 1996 btw. Så ikke kom her og kom her liksom
Neida… Men joda… Har du peiling på metal-historie du? Eller har du bare peiling på hersketeknikker?
Hva anbefaler du meg å lese? Siden du sier jeg skal lese litt «historie». Hvor har du lært din metal-historie? Kjenner du til metal-sjangerens evolusjon fra 60-tallet frem til i dag? Visste du for eksempel at metal-sjangeren hadde sin storhetstid på 80-tallet? Jeg bare lurer, men tviler på at du gidder å svare på det jeg spør om. Kort fattet: Hva anbefaler du meg å lese?
Hei fjortis harald.. Så pantera i 94…. Så kom ikke her å kom her…. Joda..
En hard fakta er at Black album er tidenest mest solgte album om du liker det eller ei.
Å om du vrir deg i smerte i kista så er det et metal album. Å det er en fakta.
Så at den er viktig for metal historien hersker det ingen tvil om.
Selv satt jeg å hørte på sliten opptakskassett å hørte på master of the puppets i 86. Selvom den mangla siste låt. Men sånn var det. Så var relativt fedt å se dem spille hele albumet i 2006 på rock im park.
Så Black album er ikke min favoritt. Den er ok men ikke mer en det.
Derfor ble jeg hjemme oxo.
Tja hvor du kan lese???? Bøker, blader, dok, nettet har jo oxo mange fine sider hvor det står litt fakta. Nå ble det neste litt mye her…..
Kan det ha verdt The who (som jeg har sett) som begynnte??? Eller var det blue oyster club??? Hmmm MC5?? Noen mener jo det begynnte med Deep P, Led Z, Black S. Skal ei glemme Ray Davis The Kings (som jeg har sett) som oppfant fuzzen. Men dette får folk flest bestemme selv.
Spør du meg (som du da innviterer til) begynnte hardrocken med the Who og metalen med Black Sabbath.
Mulig har du rett om 80tallet selvom jeg trur new metalen solgte mer etterhvert. Noe jeg trur du ikke ser på som metal. Men det er det uansett om vi liker det eller ikke.
New metal kan du fint lite om trur jeg. Du slenger ut noe navn du ikke liker så glemmer du di viktige oppstarterne.
Så å bevege seg ut fra sin egen sjanger å lytte kan jo være en fin ting, Hvem vet kansje finner du et band som er et ok New metal band eller plate. Annbefalles.
Først og fremst liker jeg metal som ikke er «emo». Og så liker jeg metal som ikke er FOR metronomisk og «perfekt» industrialisert lydbilde uten dynamikk. Også liker jeg metal der vokalisten ikke høres ut som han står med beina i så bred positur som mulig og synger med supermacho testosteronkompleks. Og synes at metal skal være A) et adrenalinrush B) en litt åndelig type musikk, som kan ta sjelen med på en reise C) masse ville gitarsoloer og generell råskap. Riffene skal gjerne ha noe av den spesielle ingrediensen som gjør at man ser for seg at de må ha studert gamle svartebøker og lært magiske formler for å komme opp med dem (el. inngått en pakt med djevelen).
Yndlingsband er Venom, Metallica, Slaughter, Vomitor, Mercyful Fate, English Dogs (Where Legend Began) bl.a.
Men jeg hører mest på 60- og 70-tallsmusikk, pop, rock, jazz, techno, minimal, kraut, psykedelisk, soul, «etnisk», folk, hard rock etc… Jeg hørte ikke på Master Of Puppets i 86 da jeg var åtte år. Men jeg hadde den på kopikassett i 1992 (Jeg oppdaget faktisk thrash metal ved en «feiltagelse» da jeg skulle kjøpe Black Album-kassetten, men den historien har jeg allerede skrevet i en annen kommentar her).
Men det jeg sier er ikke at Black Album solgte lite eller at den ikke hadde innflytelse på nyere metal. Jeg bare sier at jeg synes ikke så mye om (det meste av) nyere metal. Noe av problemet ligger nok i at hele sjangeren har blitt for kommers, og det er altfor få som tar virkelige sjanser. Til og med de mest ekstreme bandene, selv om de spiller fortere og har mer punch i lydbildet høres de ikke like råe ut lengre, kanskje fordi at noe av det menneskelige har forsvunnet og nesten alt høres maskinelt ut for tiden. Selv om jeg hører på mange genre er det også mange genre jeg hater generelt, bl.a. radiovennlig R´n´B, populær dance/trance/hardhouse, «radiovennlig» musikk generelt, emo-rock, moderne melankolsk radiovennlig «liksomalternativ» amerikansk rock, alle band som minner om Pearl Jam/Soundgarden/Alice In Chains, band som prøver å høres ut som Tool, Opeth, Porcupine Tree eller Meshuggah f.eks… Band i disse genrene skal imponere meg 10 ganger mer for at jeg skal like det. Men det handler ikke om at det ikke er bra. Det handler om at musikk er SUBJEKTIVT. Det handler om min opplevelse. Om du ikke liker sjokoladeis skal ikke jeg påstå at du tar feil. Da er sjokoladeis godt og vondt samtidig, for meg og for deg. Det finnes ingen objektiv måte å oppleve musikk. Noen folk for orgasme av musikk som får andre til å spy. Det er ikke feil. Black Album er et mesterverk for deg. En plate som er ganske ålreit, til tider veldig bra for meg, men som desverre åpnet en ny dør mellom metal og pop. Jeg synes for eksempel «Nothing Else Matters» er en skambra låt. Det er helt i orden å like Black Album. Det bør man kunne stå for uten å skamme seg. Men det er også helt i orden å ikke like den. Den har solgt mye og påvirket mange uansett.
Men tar gjerne i mot anbefalinger, om både musikk og lesestoff. Du sier jeg bør lese «ettellerannet» og høre på «ettellerannet» men jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Er alltid interessert i å høre og lære noe nytt.
Her er for eksempel noen låter jeg oppdaget i dag som jeg anbefaler helt gratis:
http://youtu.be/iylIC_PuVQ8
http://youtu.be/wKWJJIEpX4c
http://youtu.be/F_vEsw-PIgg
Min mening er at albumet står seg godt i dag, jeg hører lett igjennom Black Album og liker rett og slett det jeg hører. Litt usikker på hva du spør om.. Hvis det er et spørsmål om jeg likte omleggingen av metal-sjangeren, så er jeg mer usikker. Strengt tatt så hører jeg på veldig mye forskjellig..
Min mening er at albumet står seg godt i dag, jeg hører lett igjennom Black Album og liker rett og slett det jeg hører. Litt usikker på hva du spør om.. Hvis det er et spørsmål om jeg likte omleggingen av metal-sjangeren, så er jeg mer usikker. Strengt tatt så hører jeg på veldig mye forskjellig..
Er hele rockredaksjonen i Lydverket og P3 ute på en lang og rolig sykkeltur for tida? Slettemark og Mjelde styrer vel fortsatt Pyro, og jeg leste for ikke så alt for lenge siden en fullstendig dekkende anmeldelse av Accepts nye album Stalingrad. Men jeg begynner å lure når anmelderen kaller Black Album oppskrytt… Det er er vel ikke noe annet enn historieløst? Dersom Metallica har begynt å miste Mojoen etter mange år kan man heller skrive det og at konserten var dårlig -framførelsen, lyden osv., men albumet (som dette indirekte er en anmeldelse av) står fjellstøtt som dét som totalt endret Metal-musikken på 90-tallet.
Er hele rockredaksjonen i Lydverket og P3 ute på en lang og rolig sykkeltur for tida? Slettemark og Mjelde styrer vel fortsatt Pyro, og jeg leste for ikke så alt for lenge siden en fullstendig dekkende anmeldelse av Accepts nye album Stalingrad. Men jeg begynner å lure når anmelderen kaller Black Album oppskrytt… Det er er vel ikke noe annet enn historieløst? Dersom Metallica har begynt å miste Mojoen etter mange år kan man heller skrive det og at konserten var dårlig -framførelsen, lyden osv., men albumet (som dette indirekte er en anmeldelse av) står fjellstøtt som dét som totalt endret Metal-musikken på 90-tallet.
Metallicas Black Album holder seg utrolig godt. AC/DCs Back in Black også, og The Beatles White Album…rart med svart/hvitt, gitt!
Metallicas Black Album holder seg utrolig godt. AC/DCs Back in Black også, og The Beatles White Album…rart med svart/hvitt, gitt!
Tålt tidens tann? Sammenlignet med hva da? Sammenligner man opp mot bandets tidligere utgivelser så er det et utsagn som tar inn vann så det holder. Kill ‘em All, Ride the Lightning og Master of Puppets fortjener i mye større grad klassiker-stempelet enn The Black Album.
Det er som anmelder poengterer, The Black Album består av enkeltlåter, mangler helheten fra tidligere Metallica-skiver og har et langt mer ujevnt repertoar enn tidligere nevnte skiver, særlig Puppets.
Tålt tidens tann? Sammenlignet med hva da? Sammenligner man opp mot bandets tidligere utgivelser så er det et utsagn som tar inn vann så det holder. Kill ‘em All, Ride the Lightning og Master of Puppets fortjener i mye større grad klassiker-stempelet enn The Black Album.
Det er som anmelder poengterer, The Black Album består av enkeltlåter, mangler helheten fra tidligere Metallica-skiver og har et langt mer ujevnt repertoar enn tidligere nevnte skiver, særlig Puppets.
«Bare synd de fleste var mer opptatt av å følge med på en kar som tisset midt i publikum.»
– Klassisk!
«Bare synd de fleste var mer opptatt av å følge med på en kar som tisset midt i publikum.»
– Klassisk!
Jeg har sagt det før og sier det igjen: hva skal vi med anmeldere? De hevder hele tiden at de har sett bedre før, en eller annen gang da ingen andre var der? Sikkert bare for å gjøre seg selv viktigere.. Vi andre som var der derimot synes at dette er like herlig hver gang!
Ærlig talt? jeg storkoste meg. Sist jeg så Gojira og Metallica, var det
en kjip opplevelse, både lydmessig og plasseringsmessig, noe jeg
virkelig ikke kan klage på denne gangen. Ser at en del, bl.a. media, er
ganske lunkne, men det får så være.
So what om det var litt slurv her og der, for set lista var knall,
Metallica var herlig, stemningen var herlig (Alle hater jo Metallica på
nett, men det var mye kjærlighet på Hovin. Indeed it was.), været var
topp og musikken snakket for seg selv! Orker ikke kaste noe terningkast,
for folk er forskjellige, men for meg personlig, kunne ikke kvelden blitt
bedre. Kudos til både Gojira og Mastodon også, kjempemusikk fra begge!
Og BTW; Hell and back er IKKE tolaettpausefyll slik andre media fremstiller den. Synes den er en av de
bedre som har kommet den senere tiden. Ingen problemer med å si og mene
at Metallica, både ny og gammel er veldig bra. Tar man forandringene for det
de er og nyter musikken for det den er, er det lett å kose seg. «A Metallica fan listen to the old stuff, before The Black Album. A true
Metallica fan listen to all of Metallica’s music.» Indeed.
Helt enig. Synes Hell and back var en positiv overraskelse, og så ut som mange rundt meg også gjorde det samme.
Ærlig talt? jeg storkoste meg. Sist jeg så Gojira og Metallica, var det
en kjip opplevelse, både lydmessig og plasseringsmessig, noe jeg
virkelig ikke kan klage på denne gangen. Ser at en del, bl.a. media, er
ganske lunkne, men det får så være.
So what om det var litt slurv her og der, for set lista var knall,
Metallica var herlig, stemningen var herlig (Alle hater jo Metallica på
nett, men det var mye kjærlighet på Hovin. Indeed it was.), været var
topp og musikken snakket for seg selv! Orker ikke kaste noe terningkast,
for folk er forskjellige, men for meg personlig, kunne ikke kvelden blitt
bedre. Kudos til både Gojira og Mastodon også, kjempemusikk fra begge!
Og BTW; Hell and back er IKKE tolaettpausefyll slik andre media fremstiller den. Synes den er en av de
bedre som har kommet den senere tiden. Ingen problemer med å si og mene
at Metallica, både ny og gammel er veldig bra. Tar man forandringene for det
de er og nyter musikken for det den er, er det lett å kose seg. «A Metallica fan listen to the old stuff, before The Black Album. A true
Metallica fan listen to all of Metallica’s music.» Indeed.
Jeg ser flere her sutrer over anmeldelsen. Sutrer fordi anmelder ikke liker som dem.
Black album er oppskrytt. Metallica er oppskrytt. Gitt ut den ene kjedelige plata etter den andre. De lever på navnet. Ingenting annet.
Vokalisten er ikke så dårlig, men godeste Lars har virkelig mistet grepet. På 80-tallet var han fremragende. Nå er han sløv, ujevn og repeterende. Prima eksempel var konserten i fjor (?) med Anthrax, Slayer og Megadeath. Lars trengte godt over halve showet på å varme opp. Stoppet å spille et par ganger innledningsvis, hvilket gjorde at alle knallåtene i åpningen ble tamme. Litt mindre rødvin og kunst, og litt mer øving, Lars….
Synes også black album er noe oppskrytt. Men jeg tror også at plata gjorde Metallica til det de er i dag. Uten den hadde de kanskje vært glemt nå. Personlig synes jeg det finnes bedre plater både før og etter BA. Setter dette i samme bås som Iron Maiden sin Number of the beast. Store gjennombrudd, men langt fra de beste låtene.
Anmeldelsen faller rett gjennom straks ordet «genial» settes i forbindelse med et kjellerband som Metallica. Det finnes intet – intet – genialt ved dette bandet. Hverken låtene deres eller spillingen.
«Det er kanskje banalt å gi et band flere poeng fordi flammene er høye» – riktig, her er anmelder på nippet til litt selvinnsikt – likevel plasker hun uti med begge plattføttene.
Trommesoloer kan være ok de, men det forutsetter at slagverkeren er musiker – noe Lars Ulrich ikke er. Ulrich’s største forse er den pompøse og irriterende bøttebankeren han framstår som i ethvert intervju.
Jeg var ikke tilstede på konserten – det var tross alt happy hour på Elvis pub.
V
Haha, «klassisk Vognhild». Jeg begynner å like deg. Kommentarfeltet blir aldri grått og trist med en morokvinne/-mann som deg.
hmm hvem kan jeg spy ut dritt om i dag? jo det aller største og viktigste metal-bandet i historien! ååhh så orginal du er! ta deg en bolle!
»
For hvorfor i all verden skal man se fremover når fortiden er best?»
Du er ikke redd for at slike uttalelser etterhvert skal gjøre plateanmeldere arbeidsledige, Helle? :-)
Men hvorfor nevnes ikke Gojira og Mastodon i anmeldelsene? Hvordan gjorde de det og hva spilte de? Med litt ok lyd er jo som regel Gojira knallbra og Mastodon er jo rett og slett enorme! Gode trommiser har de jo også ;-)
Hei, Rune!
Redaksjonen tok en avgjørelse om at vi bare skulle anmelde Metallica. Hvis jeg skulle tatt Gojira og Mastodon også hadde jeg blitt sittende hele natten, hehe. Men – jeg fikk med meg begge konsertene. Gojira sleit litt med både lyd og publikum, men de gjorde grei figur. Mastodon leverte også bra som de pleier.
»
For hvorfor i all verden skal man se fremover når fortiden er best?»
Du er ikke redd for at slike uttalelser etterhvert skal gjøre plateanmeldere arbeidsledige, Helle? :-)
Men hvorfor nevnes ikke Gojira og Mastodon i anmeldelsene? Hvordan gjorde de det og hva spilte de? Med litt ok lyd er jo som regel Gojira knallbra og Mastodon er jo rett og slett enorme! Gode trommiser har de jo også ;-)
Blir håpløst når anmelderen på forhånd har en negativ innstilling til the black album. Det var det som var trekkplasteret til denne konserten, og som 40 000 fans kasta seg over på under en time. Det vi fikk i går var akkurat det vi ville ha og forventet. At noen surmaga forståsegpåere som på forhånd hadde bestemt seg for at dette kom til å bli tamt skal evaluere i etterkant blir bare patetisk. Dere burde gitt bort billettene deres til noen ekte fans og blitt hjemme istedet.
Du kan ikke overlate til døve kvinnfolk -som burde holdt seg på kjøkkenet- å anmelde Metallica.
Jeg var der, forventningene var høye i forkant, og Metallica leverte. Bra trøkk! Bra lyd! Og kult show.
Absolutt verdt det.
Dust! Jeg rocker Metallica mer enn du engang kan drømme om! Anmeldelsen har ingen ting med at hun er kvinne å gjøre, det har med at hun tydeligvis ikke liker Black Album og derfor burde holdt seg hjemme. Anmeldelsene til gutta i andre aviser suger like mye som denne…
«Jeg rocker Metallica mer enn du noen gang kan drømme om»
Øh.. Ok! Og pappa’n min er sterkere enn pappa’n din…
Kvinne-greia var et spark i sida til ei som heller burde laga mat enn å anmelde.
Men jeg hører gjerne din anmeldelse av konserten også. Bare fordi du er dame, så skal du ta kommentaren både bokstavelig og personlig. Det er så trist med sånne folk som har null humor…
Jeg liker i hvert fall Black Album, ellers hadde jeg ikke gått på konserten. Og jeg synes det var fett:-).
Men det er mulig du «rocker metallica mer»…
Personlig vil jeg heller ha null humor enn dårlig humor.
Man kan heller ikke overlate til (blod)fansen og anmelde sine ikoner…
Min introduksjon til Metallica var via «The Unforgiven». Jeg så videoen hos en kompis som hadde parabolantenne. Et par dager senere, i nærmeste småby, gikk jeg på platebutikken for å se om de hadde kassetten. Den var desverre utsolgt. Men de hadde «Kill ´Em All», og jeg tenkte, «den har jeg sett i en katalog, det er sikkert den forrige, sikkert bra den også». Så jeg kjøpte den. Allerede på busstasjonen ble jeg skeptisk da jeg så bildet av noe som så ut som kvisete tenåringer fra tidlig åttitall. Så satte jeg kassetten i spilleren, og… den eneste låta jeg likte var Jump In The Fire. Hadde tenkt å prøve å bytte kassetten, men bestemte meg heldigvis for å høre den et par ganger til. Og det ble starten på min karriere som musikknerd. Thrash-mani utviklet seg snart til spørsmålet «hva er death metal for noe?» og litt senere hørte jeg plutselig om black metal for første gang, og deretter ble det for komplisert til å gjengi her, men Kill ´Em All er hvertfall min innfallssport til genuin musikkinteresse. Og det kan jeg takke «The Unforgiven» (og at The Black Cassette var utsolgt) for. Blir nesten blank i øyekroken når jeg tenker tilbake på ulovlig kopiering av kassetter osv. Man satte mer pris på musikken da, når man faktisk måtte skrible ned tracklist for hånd og det var klin umulig å finne informasjon om ting. I dag er det liksom bare et tastetrykk omtrent. Man må kanskje jobbe for noe, for å virkelig kunne verdsette det. Om ingen hadde kopiert kassetter på 80-tallet, og spredd musikken på den måten, er det usikkert om Metallica ville nådd ut til så mange i utgangspunktet. Selvfølgelig har de nådd langt pga. fantastiske låter og album, men det finnes mange fantastiske låter og album av band som forblir kultfenomen. Jeg tror kassettkopiering og dagens youtube f.eks. har veldig stor innflytelse på musikkindustrien. Særlig når det gjelder å vise sjeldne skatter til folk som ellers aldri ville oppdaget dem. Det er veldig vanlig på f.eks. Facebook. Musikkindustrien viser seg særdeles lite takknemlig overfor ulovlig kopiering, som har hjulpet dem mer enn det har skadet dem. Kanskje er det en person i en liten landsbygd som tilfeldigvis hører om Metallica fordi han får låne en kopiert kassett, kanskje flere folk i bygda kopierer den av han, men som ringvirkninger, før eller senere er det folk der ute som kommer til å kjøpe kassetter eller album, som følge av at den ene personen kopierte en kassett. Det viste seg dårlig i tilfelle Lou Reed & Metallica, for da fikk jo folk hørt hvor dårlig det var på forhånd. Det er nok det musikkindustrien er mest redd for.
Du bæsjer litt på leggen ved å kalle My friend of Missery sin åpning en tam bassintro når det er slik sangen starter på albummet. Du trekker også frem at Lars gjorde en trommesolo, når det egentlig bare er en avslutning, og det samme til det du kalte en basssolo etter sad but true. Du sliter litt med å skjønne ting ser jeg. Du har misforstått veldig mye.
«Ok».
Det er en måte å forklare det på til folk som ikke var der. Men greit, jeg burde kanskje ikke kalt det solo, men avslutning og innledning i stedet. Jeg står dog fortsatt på at det var tamt. Det låter faktisk bedre på skiva. Ser forresten at du sliter litt med å være høflig mot folk du ikke kjenner. Du har misforstått veldig mye.
Tåler du ikke kritikk Helle??? Stor forskjell på soloer og basslinjer. Dette burde du vel vite??? Men kan vel ikke vente no annet av en jentunge.
Tåler du ikke kritikk Helle??? Stor forskjell på soloer og basslinjer. Dette burde du vel vite??? Men kan vel ikke vente no annet av en jentunge.
Black Album er oppskrytt? Jaha. For meg er også de beste albumene de før «Metallica», men oppskrytt? Har det plutselig blitt 1991 og vi sitter og krangler om hva Metallica egentlig skal være for noe og at de som liker svartalbumet ikke er «kule nok»? Hvem skriver du til, her? Hadde noen andre enn Metallica laget det albumet, så hadde vi ikke sittet her og snakket om det er oppskrytt eller ei. Det ville vært en klassiker. Punktum.
helt enig med alt du skriver..
helt enig med alt du skriver..
Terningkastet er heilt greit. Men folk som kallar «Hit the lights» for genial må eg dessverre avskrive som plateanmeldarar………
Terningkastet er heilt greit. Men folk som kallar «Hit the lights» for genial må eg dessverre avskrive som plateanmeldarar………
Terningkastet er heilt greit. Men folk som kallar «Hit the lights» for genial må eg dessverre avskrive som plateanmeldarar………
Terningkastet er heilt greit. Men folk som kallar «Hit the lights» for genial må eg dessverre avskrive som plateanmeldarar………
Enig i denne anmeldelsen. De spillte utrolig mange kjedelige låter og det er fint lite for øyet.
Hvor lenge har de tenkt å dra ut på så godt som identiske turneer? Jeg forstår virkelig ikke hvorfor Metallica er så store..de må da være et av de kjedeligste banda innen metal nå om dagen. Gojira burde vært headline og Metallica support. Min første konsert med bandet var i Skedsmohallen i 87..Hetfield var stor i kjeften, ung, full og farlig. Det var tider.
Bandet er som en actionfilm fra 1980-tallet. Tåler ikke tidens tann. Digget dem i flere år ca. rundt «…and justice….», ikke det samme å høre platene i dag.
hvorfor drar du da på konsert når du vet di skal spille albumet????
hvorfor drar du da på konsert når du vet di skal spille albumet????
Er ikke den beste Metallica konserten jeg har vært på, men det var uten tvil helt konge!
Noen andre enn meg som la merke til en smuule antydning om at det var kanskje litt krangling inn i bildet rett før konserten (mest sannsynligvis mellom James og Lars)? Syntes det var mindre samspill enn vanlig og litt merkelig stemning.
Er ikke den beste Metallica konserten jeg har vært på, men det var uten tvil helt konge!
Noen andre enn meg som la merke til en smuule antydning om at det var kanskje litt krangling inn i bildet rett før konserten (mest sannsynligvis mellom James og Lars)? Syntes det var mindre samspill enn vanlig og litt merkelig stemning.
Minner om at å like et album også er en form for forutinntatthet, og at det går an å like noe og bli skuffet på akkurat samme vis som man på forhånd kan syns at The Black Album kanskje ikke er bandets kunstneriske høydepunkt, men at det kan gi en ok ramme for en konsert og en positiv overraskelse.
Hvorfor tar folk sånn på vei? Fordi anmelderen slenger en ok firer og ikke geniforklarer denne konserten? Det er da langt fra noe slakt. Jeg har sett Metallica live flere ganger, og det kan være hinsides bra, men trenger ikke å være en regel. Jeg syns anmelder virker mye mer objektiv enn de som var på konserten og uttaler seg her. Hun forsøker å sette konserten i en kontekst og beskrive den for oss som ikke var der. For å være helt ærlig tror jeg objektiviteten er lettere å beholde om du sto på litt avstand enn om du sto og hoppet som en villmann i piten. Gjør man det kan de fleste konserter bli dødsbra.
Takk for mange gjennomtenkte og engasjerte kommentarer, folkens. Jeg vil bare si dette:
1. Fire er ikke en dårlig karakter.
2. Jeg velger å fortelle at jeg ikke er overmåte begeistret for The Black Album. Det er ikke fordi jeg er forutinntatt, men for å forklare hvorfor anmeldelsen er som den er. Det kunne ha blitt knall live til tross for at albumet i sin helhet er tamt, men det ble det altså ikke.
3. Totalt objektive anmeldelser er kjedelige. Hvordan skulle anmeldere ha klart å sette karakterer dersom de ikke la inn en liten dose subjektivitet? Dessuten: Skulle jeg ha vært navlebeskuende subjektiv hele tiden hadde det vært langt flere enere blant anmeldelsene mine. Og desto flere seksere.
4. Hvis du koste deg på konserten og synes det var den beste noensinne – fint for deg! Ta vare på den opplevelsen. Hvis ikke – så bra! Du har forstått at det går an å være kritisk – selv til sine største idoler.
5. Dette «døve kvinnfolket» behersker for øvrig balansen mellom dyktig metalanmelder og god kokk så til de grader. Hvis dere vil ha meg unnskyldt går jeg på kjøkkenet og lager deilig mat mens jeg anmelder den nyeste til Marduk.
Ha en fin maikveld, alle sammen!
Hilsen Helle
disser du `tallica graver du en grav som musikkjournalist blant metalfolket! dette burde du jo vite!
Hehe, det smeller fra alle kanter i kommentarene gitt. Jeg har opplevd metallica levere mye mer energi på konserter før selv. Spørs om de egentlig passer seg på en så stor arena som Valle. Jeg liker Vallhall og Telenor arena bedre isåfall. Var ikke akkuratt noe kaldere på telenor enn Hovin da, svetta som en gris denne gangen også.
Poenget er at folk som hiver terningkast 6 i vildens sky på alle konserter de er på er altfor subjektive. Green Day på Ullevoll stadion for noen år tilbake, var en klar 6′er for meg. Jeg liker metallica sine låter mye bedre enn Green day, men det var show på den konserten.
Denne anmeldelsen er helt grei, skal jeg være ærlig er jeg usikker på om jeg hadde gitt denne en 4 eller 5 (til tross for at jeg fikk med meg en gigantisk metallica badeball hjem)
[...] King Tuff – Alone & Stoned Rumer – P.F. Sloan Slayer – Epidemic Metallica baklengs Dexys – She Got A Wiggle Justin Bieber – One Time Gratis Bieber i Oslo Kill For Company [...]
Du mener noe annet enn meg, og det gjør meg sint! Aaarghh
[...] Les Lydverkets anmeldelse av konserten her! [...]
[...] Les: Anmeldelse av Metallicas konsert på Valle Hovin [...]
Det som er viktigst var at vi på konserten hadde det fett! Er så klart uenig med deg,men man kan ikke starte noe personangrep. Men jeg syns anmeldelsen var kjip….
for en skivebom av en ung dame. Må du lære deg historie jente.
Å si at et album som har solgt bortimot 100mill exemplar er oppskrytt. God dam electrick. Da har du bomma jentunge.
Nå må du holde kjeft. Sett deg i et hjørne og hold hersketeknikkene for deg selv. METAL OR DIEEEEEEEEE!!!!!
Metal or die ja……………… hehe da vet jeg iallefall det er en fjortisrompe som snakker,
Popp noen kviser du så setter du på det tøffeste du vet å svetter under den farga svarte panneluggen din å bjeffer med Glenn Danzig.
Sånn at du vet det….. Black album= metal…….. METAL OR DIEEEEEEEEEE Hardazz.