Det kan være lett å glemme om du befinner deg utenfor den nærmest rørende lojale menigheten, men Dexys Midnight Runners – bandet best kjent for «Come On Eileen» og «Geno» – står for noen av de mest slitesterke og eviggrønne popplatene fra det i utgangspunktet råsterke britiske åttitallet.

Bandets mesterhjerne Kevin Rowland var langt fra alene om å omfavne obskur sekstitallssoul og inkorporere den i mer blåøyde sjangre i perioden – dette var tross alt midt i tjukkeste mod-revivalen – men få har gjort det med større lidenskap og mer særpreg enn den irskættede romantikeren fra Wolverhampton.

Men veien fra bandets svanesang, undervurderte Don’t Stand Me Down (1985), og fram til dette fjerdealbumet har vært lang og trøblete for Rowland, med både personlige og kunstneriske fiaskoer underveis. My Beauty (1999), en poengløs samling utpulte coverlåter (med vår mann i drag på omslaget), ga grunn til oppriktig frykt for hans mentale helse. Og siden har det vært stille.

Fram til nå. Og for en oppreisning One Day I’m Going To Soar er – en samling voksne, selvsikre refleksjoner over bortskuslet kjærlighet og tapt ungdom, fremført med en åpenbar emosjonell nærhet til tematikken. Rowlands helt egne stemme må nevnes, det samme må det elegante bandet (nå kun kalt Dexys), men til syvende og sist er det låtmaterialet som løfter albumet til himmels. Og det spenner fra det váre og dryppende vakre («Lost», «It’s OK, John Joe») til det frekt euforiske («Free»), gjerne i én og samme sang («Now»).

Nevnes spesielt må «Me», som låter som en ribbet bossa-tolkning av The Style Councils udødelige «Shout To The Top» (så er den også skrevet med Mick Talbot), samt den beint fram råsexy singelen «She Got A Wiggle». Feilskjærene er få, men den masete, overteatralske (takk, Madeleine Hyland) «Incapable Of Love» er til gjengjeld grufull.

«She Got A Wiggle»:

Dexys – She Got A Wiggle by JBPR Music

Det er fristende å sammenligne One Day I’m Going To Soar med den sjokkartet gledelige tilbakekomsten fra et annet av åttitallets genier – Prefab Sprouts Let’s Change The World With Music (2009), der Paddy McAloons låtskriverevner viste seg intakte og vel så det. Velkommen tilbake til deg også, Kevin. La det nå bare ikke gå 27 nye år til neste runde.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, dexys, Lydverket, marius asp, One Day I'm Going To Soar, plate